Sørlendinger i Amsterdam på 1700-tallet

Av Gunnar Molden, historiker, Tromøy. Agderposten 8. juni 2024.

På 16- og 1700-tallet var det en del sjøfolk fra vårt distrikt, som tok hyre på nederlandske skip. For mange betydde det en snarlig død, siden dødeligheten på skip som gikk i global fart var sjokkerende høy. Andre klarte seg såpass at de kunne stifte familie og kanskje sende penger hjem til Norge. Noen ble styrmenn og kapteiner på skip som gikk til Asia og Amerika.

I 1762 ble det notert i kirkeboka for Arendal, at Elling Hansen var «udj Surname afgangen [død]». Dette hadde skjedd seks år tidligere, men ble innført nå, fordi enka Else Børresdatter skulle gifte seg på nytt. Innførselen er et av mange spor i kildematerialet, som forteller om utvandring og arbeidsvandring fra Sørlandet til Nederland.

Surinam, som det egentlig skulle stått, var en nederlandsk koloni, som lå i det nordøstlige hjørnet av Sør-Amerika. Her foregikk det en omfattende plantasjedrift, basert på slavearbeid, som bidro til den nederlandske velstanden i dette tidsrommet. Sannsynligvis hadde Elling Hansen hatt hyre på et nederlandsk skip og mistet livet da skipet hans var på vei til eller fra Surinam.

Nederland hadde på 16- og 1700-tallet en sentral rolle i verdenshandelen og behovet for arbeidskraft var enormt. Nederlandske skip seilte på alle hav, noe som hang sammen med at landet var en kolonimakt i Afrika, Asia og Amerika.

Mange sørlendinger, med kunnskap og erfaring fra sjøen, benyttet seg av disse mulighetene til å skaffe seg arbeid, og slo seg ned i Amsterdam og andre nederlandske sjøfartsbyer. Og i en del tilfeller kan vi følge etter og finne ut hva som skjedde med dem i Nederland.

Benedictus Christoffel
I en innførsel i tingboka for Nedenes (Aust-Agder), datert 1786, kan vi lese om Bent Christophersen, som var født på en plass under Rød i Øyestad. For 18 år siden hadde han dratt utenlands og i tidsrommet etterpå hadde han bare vært hjemme ved et tilfelle. Nå var han død i Amsterdam og det ble opplyst at han der hadde brukt navnet «Benedictus Christoffel». (De fleste som slo seg ned i Nederland fikk seg raskt et nederlandskklingende navn).

Ved hjelp av denne «nøkkelen» kan vi finne opplysninger om Bent Christophersen i nederlandske kilder. Dødsfallet bekreftes i en protokoll over folk som er blitt begravd i den gamle lutherske kirka i Amsterdam, hvor det blir opplyst at han hadde vært «Schipper om de West». Bostedsadressa hadde vært «Osterse Kay» ved Montelbaan-tårnet, midt i sentrum av Amsterdam både da og nå. Vi finner han også i flere notarialforretninger, i forbindelse med at skipet han førte hadde vært ute i hardt vær og også i en sak hvor han som kaptein ble beskyldt for å ha behandlet mannskapet dårlig.

Benedictus Christoffel hadde hatt hyre på flere skip som gikk i vestindiafart. Det betydde i mange tilfeller å seile fram og tilbake mellom Europa og Amerika, med forsyninger til koloniene og koloniprodukter på returen. Men noen vestindiafarere deltok også i frakt av slavegjorte mennesker fra Afrika til Amerika.

Slaveskip
En av disse var Ole Danielsen Thurman, eller Roeloff Daniel Thurman som han ble kalt. Mora hans bodde i Barbu, hvor hun i sitt andre ekteskap var gift med trelasthandleren Anders Tulle. To av sønnene hennes fra første ekteskap flyttet til Amsterdam, hvor de begge hadde hyre på skip som gikk i langfart.

Roeloff Thurman er ført opp som båtsmann på ei liste over offiserer på slaveskipet «Gezegende Suikerriet» på ei reise i 1751, i ei bok som handler om «de største slavehandlerne i Amsterdam». Navnet på skipet betyr «det velsignede sukkerrøret», som henspiller på de verdiene som ble skapt på plantasjene i Surinam og andre steder, av slavegjorte afrikanere.

En annen som hadde hyre på slaveskip var Andries Salto eller Andries Arentzals som han også ble kalt. Det sies uttrykkelig at han var fra Arendal, som i denne sammenhengen betyr et område som omtrent tilsvarer dagens Arendal kommune.

Det har ikke vært mulig å finne ut hvem han var, men det er ikke usannsynlig at han kom fra Saltrød. Han dukker opp i kildene i 1741, sannsynligvis i forbindelse med at familien hjemme hadde villet undersøke om han hadde etterlatt seg noe av verdi. Det ble opplyst at han hadde dødd fem år tidligere, om bord i skipet «Delft», som da befant seg i «Guinea», som er en vanlig betegnelse på Vest-Afrika på denne tida.

I en oversikt over nederlandske slaveskip, kan vi se at «Delft» ankom Afrika-kysten i januar 1736 og ble der et halvår, mens skipet ble losset og lastet. «Delft» hadde 571 slavegjorte om bord da skipet forlot Afrika og 110 av disse omkom på overfarten til Surinam, som var bestemmelsesstedet.

Batavia i Ostindien
En annen sjømann i nederlandsk utenriksfart, som vi helt sikkert kan vite var fra Saltrød-området, er Peder Olsen Mørfjær. I 1737 møtte faren hans opp på tinget og fortalte at sønnen hadde dratt til Amsterdam åtte år tidligere og «der i fra faret paa Ostindien».

I tida etterpå hadde han fått to brev fra sønnen, det ene skrevet mens han befant seg om bord i et skip som ble gjort klart for ei reise til Asia, det andre etter at skipet var kommet fram til Batavia, som var hovedstaden i det nederlandske koloniriket i Asia (nå Jakarta i Indonesia).

Faren ventet forgjeves på flere brev fra sønnen. I stedet kom det melding fra ostindiakompaniet om at sønnen hadde dødd i Batavia. Kanskje hadde han i likhet med mange andre sjømenn, tilbrakt sine siste dager på hospitalet der. Det var, i motsetning til hva man kanskje skulle tro, ikke et spesielt sundt sted å oppholde seg.

VOC
Vi finner mange sørlendinger i skipsprotokollene til det nederlandske ostindiakompaniet (kalt VOC), som var en av grunnpilarene i den nederlandske økonomien. I perioden 1602-1796 hadde kompaniet til sammen nesten 5000 skip og siden hvert skip kunne være bemannet med et par hundre sjøfolk, sier det seg selv at det stadig var behov for arbeidskraft.  

De fleste sørlendingene i VOCs tjeneste, var som Peder Olsen Mørfjær menige sjøfolk, men noen klarte å klatre høyere opp på karrierestigen. Christopher Toresen fra Alve på Tromøya var en av de få som ble kaptein på en nederlandsk ostindiafarer.

Ved et skifte i 1753 ble det opplyst at han hadde reist hjemmefra femten år tidligere. Han hadde en bror som også hadde reist til Holland, og broren hadde en sønn som da skiftet ble holdt bodde på Frisøya, men som ti år senere fulgte i farens fotspor. Det er opplagt at det var lettere å ta steget ut i den store verden, hvis noen man kjente hadde gått foran.

Christoffel Alwel
I nederlandske kilder finner vi Christopher Toresen under navnet Christoffel Alwel. I 1737 fikk han hyre på ostindiafareren «Pallas», hvor han var tredjestyrmann. Først i 1740 var han tilbake i Amsterdam. Tilbakereisa hadde skjedd med et annet VOC-skip, «Drechterland», som måtte gjøre et opphold i England, etter at skipet var blitt skadet i stormvær.

Noe av det første Christoffel Alwel gjorde etter tilbakekomsten var å gifte seg, med ei dame som var fra Amsterdam, men som var datter av norske innvandrere. Som hjemvendt sjømann hadde han sannsynligvis nok midler til å stifte familie. Men de to rakk bare å få en sønn, før både kona og sønnen døde i 1742. Christoffel Alwel var rask med å gifte seg på nytt, også denne gangen med ei Amsterdam-dame, Jacoba Boermanes (Burmanus). Jeg har registrert at de fikk fire barn.

I 1743 fikk ekteparet opprettet et testamente, hvor det ble opplyst at Christoffel Alwel nå var blitt overstyrmann og at han og kona bodde «Op de Oude Schans», omtrent i samme nærområde som vi har sett Benedictus Christoffel bodde noen ti år senere. En artig detalj er at underskrifta hans nå hadde fått en helt annen schwung enn tidligere. Hvis det er lov å komme med frie assosiasjoner, vil jeg si at det virker som om Christoffel Alwel nå var klar til å ta på seg større oppgaver.

I 1746 var Christoffel Alwel overstyrmann på VOC-skipet «Gerechtigheid». I 1750 var han tilbake i Amsterdam og nå ble han utnevnt til kaptein på «Waakzamheid», som året etter satte kursen mot Asia. Men dette ble hans siste reise. Christoffel Alwel døde i Asia i 1752.

Tromøyfolk
Blant tromøyfolk som dro til Amsterdam, finner vi også brødrene Niels og Lars Hansen, som kom fra Skare, ikke langt fra den gården hvor Christoffel Alwel hadde vokst opp. Den førstnevnte gikk i Amsterdam under navnet Cornelis Schaar, mens broren ble kalt Lourens Hansen. Det at brødrene brukte forskjellige etternavn, førte i et tilfelle til at Cornelis Schaar ble oppført med etternavnet Hansen, som etterpå ble rettet opp i protokollen. Det er sånne tilfeldigheter som noen ganger gjøt det lettere å identifisere en utvandrer.

I 1767 var det skifte etter en tredje bror, Anders Hansen, som hadde fortsatt å bo på Skare. Da ble det lagt fram et brev fra Niels (Cornelis), hvor han ga fullmakt til at søstra Ingeborg kunne overta den arven som han var berettiget til. To personer fra Omdal, i nærområdet til Skare, hadde vært til stede ved «undertegnelsen» av brevet i Amsterdam. Det kan tenkes at de to hadde vært om bord i et norsk skip og bare hadde et kort opphold i Amsterdam.

I skifteprotokollen ble det opplyst Niels (Cornelis) hadde undertegnet «med et Kors», fordi han – som bekjent – ikke kunne skrive. Dette får vi bekreftet i de nederlandske kildene, for eksempel da han giftet seg for andre gang i 1753. Bruden var Anna Elisabet van der Beert, opprinnelig fra Göteborg. Begge undertegnet med en «X.

St. Eustatius
Cornelis Schaar og kona fikk flere barn. Dåpsseremoniene foregikk i den lutherske kirka, hvor de kunne møte mange andre norske kvinner og menn, og folk som kom fra andre steder hvor Luther var den store reformatoren, i motsetning til i Nederland hvor Calvin hadde denne rolla.

Sønnen Andries kom til å bære Schaar-navnet videre og fulgte i farens fotspor som sjømann i den globale skipsfarten. I 1779 mønstret han på et skip som skulle til Asia, men da de kom til Sør-Afrika, valgte han å bytte til et annet skip, som skulle motsatt vei – til Amerika. I kildene til det nederlandske ostindiakompaniet er han registrert som savnet.

I et brev til mora, skrevet etter at Andries Schaar var kommet fram til øya St. Eustatius i Karibia, ba han om hun ikke måtte ta det ille opp at han hadde forlatt skipet som skulle til Asia. Mora var på dette tidspunktet enke og sønnens hyre var sikkert viktig for familien. Det er rørende å se at sønnen ber mora om å hilse barna til søstera med et kyss fra ham.

Beslaglagt
Både brevet og skipet som Andries Schaar var om bord i ble beslaglagt av britiske marinestyrker, som en del av krigen mellom Nederland og Storbritannia som var brutt ut.  Brevet havnet i et britisk arkiv, hvor det har vært gjemt, inntil det nylig ble publisert på nettet. Takket være denne tilfeldigheten, får vi et lite innblikk i hvordan livet gikk videre for familien til en av de sørlandske utvandrerne. Det er interessant å se hvor tilsynelatende enkelt det var for en «global» sjømann å bevege seg fra verdensdel til verdensdel.

Det var i denne sammenhengen mange av de sørlendingene som utvandret til Nederland på 16- og 1700-tallet levde og døde.

[Artikkelen baserer seg på norske og nederlandske primærkilder. Litteratur: Jorunn Olsen, Nordmenn i hollandsk tjeneste 1600-1800», Aust-Agder-Arv, 2000. Margit Løyland, Hollendartida i Norge: 1550-1750, 2012.].