En kvinne i krig og fred

Av Lena Sannæs, samlingsforvalter og historiker ved Arkivet fredsog menneskerettighetssenter. Agderposten 18. januar 2025.

Hvorfor er historien om andre verdenskrig så mannsdominert? Og hvor feil blir det ikke å se krigen utelukkende gjennom denne typen briller? I denne artikkelen ser vi krigsårene gjennom blikket til en internasjonalt orientert, lokal kvinne fra Arendal.

Lukk øynene og tenk på andre verdenskrig. Hva ser du for deg da? Soldater? Motstandsmenn? Krigsseilere? Gutta på skauen? Kanskje mest menn? Filmene og bøkene vi har blitt servert gjennom de mange tiårene som har gått siden krigens slutt, har i stor grad hatt mannlige hovedroller og helter, eller vært fortalt ut fra den delen av krigshverdagen som på mange måter tilfalt mannlige roller og oppgaver.

Noen ganger kan historiefortellingen om andre verdenskrig få det til å virke som om det nesten ikke fantes kvinner på 1940-tallet. Som om de gikk i dvale og bare ventet på at mennene skulle bli ferdig med enda et kapittel i historien. Som om ikke deres liv også ble preget av tida de levde i. Som om de ikke levde fulle liv med både vanlige og uvanlige oppgaver og ansvar, og sørget for at både familien og samfunnet gikk rundt mens alle disse mennene løp rundt og gjorde andre ting.

Kvinnene fantes. Kvinners opplevelser av en krig er ofte annerledes enn menns opplevelser av samme krig, fordi de har ulike roller, ulikt utgangspunkt og ulike, unike opplevelser. Når en da forteller historien ut fra mannlig ståsted og forståelse, som om det er det som er den allmenne standardhistorien, går man glipp av vesentlige perspektiver. Kvinners historier fra krig er ikke en nisje eller en innkvotert underkategori, de er en like stor del av virkeligheten og historien som mennenes.

I denne artikkelen betraktes krigsårene gjennom opplevelsene til arendalskvinnen Ingertha Dorothea Klingenberg Sviggum (1896–1963). For henne var krigen en utpreget internasjonal erfaring, preget av viktige verv i organisasjoner som siden ble forenet i FN. Nesten 80 år etter at hun ble invitert nordover til de mest krigsherjede delene av Norge for å rapportere om resultatene av ødeleggelsene, er det på høy tid å løfte hennes historie frem også for Agderpostens lesere.

«for mitt elskede land»
Da krigen startet hadde Ingertha Sviggum både sitt hjem og en karriere i den franske hovedstaden. Høsten 1940 reiste hun til USA, for å komme seg bort fra et okkupert Paris. Til familien i Arendal skrev hun om reisen, som gikk via Portugal og med båt over til Amerika. Hun følte seg ensom og spent, men var ved godt mot. Og selve båtreisen foregikk «rolig og stille som på fjorden hjemme», noe som slett ikke var en selvfølge når en skulle krysse et hav høsten 1940.

Hun var både selvstendig og initiativrik av karakter, og vel fremme i Amerika var Ingertha tydelig oppsatt på å finne en måte å være til nytte for sitt hjemland og sine landsmenn. I flere av brevene til mor og søstre ga hun uttrykk for hvor opptatt hun var av å bidra best mulig fra der hun var.

«Jeg er fast bestemt på å prøve å finne et arbeide her, helst i noget hjelpearbeide for mitt elskede land, men jeg må og vil bo for mig selv, og i New York hvor jeg treffer mine egne landsmend. Jeg håber og ber at det må gå.»

Ambisjonene om å være til nytte førte henne inn i viktig arbeid. Hun ble en del av et miljø med flere engasjerte personer, og var med på å sette i gang ulike tiltak og organisasjoner for å prøve å hjelpe Norges sak. Mange av disse engasjerte personene var norske eller norskamerikanske kvinner. Mens mange menn ble pålagt av myndighetene å bidra i krigsinnsatsen, var det for kvinnenes del opp til dem selv å melde seg til arbeid eller bidra i frivillige organisasjoner. Mye frivillig arbeid kom i stand taket være foretaksomme kvinner med organisatorisk og politisk teft.

Ingertha var en dyktig organisator og tydelig ambisiøs i alt hun foretok seg. I et brev hjem til Arendal, i november 1941, skrev hun:

«For gudskelov er mine tanker nu fuldt tat av det arbeidet jeg holder på med. Fra det ene problem og bestemmelse å ta til det andet. Det er en velsignelse og en stor tilfredsstillelse. Det ser ut til å gå godt. Og ved siden av annet skaffer det meg også litt ry som organisator tror jeg. Selv søndagene arbeider jeg, tar min lille skrivemaskin med lørdag aften ut til Long Island, går en god lang tur om formiddagen, og så sitter vi hele eftermiddagen på hvert vort værelse og skriver.»

Og «litt ry som organisator» ser det tydelig ut til at hun opparbeidet seg.

UNRRA
Etter å ha arbeidet både for Nortraship (The Norwegian Shipping and Trade Mission) og i det amerikanske krigsdepartementet, hvor hun oversatte militære håndbøker som norske tropper skulle bruke ved invasjonen av Normandie, ble hun i 1944 ansatt i organisasjonen United Nations Relief and Rehabilitation Administration, forkortet til UNRRA – først i Washington D.C. og så på hovedkontoret for European Mission i London.

UNRRA var en internasjonal organisasjon som ble etablert av de allierte landene, inkludert Norge, allerede i 1943. Den organiserte nødhjelp (til alliert side) etter krigsødeleggelser og hjelp til flyktninger med å komme hjem eller med å klare seg på sitt nye hjemsted. Organisasjonen var en av flere forløpere for FN, som ble etablert i 1945, og alle UNRRA-oppgaver gikk etter hvert inn i andre FN-organer.

Rundt samme tid som Ingertha Sviggum flyttet tilbake til Europa, høsten 1944, iverksatte den tyske okkupasjonsmakten en svært destruktiv tilbaketrekking fra de nordlige delene av Norge, med bruk av det som gjerne kalles den brente jords taktikk. Befolkningen i Finnmark og deler av Nord-Troms ble tvangsevakuert, og for å forhindre sovjetisk eller alliert fremrykking i områdene de forlot, sørget okkupasjonsmakten for å ødelegge alt av brukbare bygninger, veier, og andre ting som noen kunne dra nytte av.

«(…) i løpet av sommeren har de ankommet i tusentall i alle slags små fartøy – trolig rundt 20.000 i alt. Mange av dem hadde ikke faktisk sett hjemmene sine gå opp i flammer og de følte seg sikre på at noe ville stå igjen. Det de imidlertid oppdaget var at selv skorstein og kjellere hadde blitt sprengt, i de fleste tilfeller hadde nedgravde eiendeler blitt gravd frem, og det som ikke hadde blitt ansett som verdifullt nok til å ta, hadde blitt ødelagt. Selv kasseroller og stekepanner var slått hull i.» (Oversatt sitat fra rapport skrevet av Ingertha Sviggum)

Så snart krigen var over begynte flyktninger fra nord å reise tilbake til sine hjemsteder. Det vil si, det som en gang hadde vært hjemmene deres. Byer og småsteder var fullstendig ødelagt og det samme gjaldt infrastrukturen. De hjemvendte flyktningene manglet det meste og behovet for hjelp var stort.

Rapport fra en krigsherjet landsdel
I august 1945 reiste UNRRAs Displaced Persons Liaison Officer, Ingertha Sviggum, sammen med representanter for et par andre hjelpeorganisasjoner, til Tromsø og derfra videre til Finnmark. Her hadde de møter med norske myndigheter for å diskutere utfordringer og behov, i tillegg til å besøke noen av de nedbrente områdene for å se ødeleggelsene og livsvilkårene der med egne øyne.

Ingertha Sviggum skrev en rapport fra besøket, hvor en kan lese både om landskapet og de forutsetningene som fantes fra naturens side og om hvor store ødeleggelsene var etter den tyske tilbaketrekkingen. Vedlagt var 20 fotografier, både av mennesker og omgivelser. Hun beskriver lokalbefolkningens leveforhold i provisoriske skur og telt, med stort behov for utstyr av alle slag.

UNRRA bidro i Nord-Norge først og fremst med varme klær til vinteren som snart var på vei, mens norske og nordiske myndigheter og organisasjoner bidro med andre sider av gjenoppbyggingen.

Rapporten og fotografiene fra besøket i Finnmark i august 1945 er nå som da en viktig kilde til kunnskap om en svært dramatisk del av Norges historie.

En bemerkelsesverdig kvinne
Ingertha Sviggum, oppvokst i Bendikskleiv i Arendal, var en aktør i mange aspekter av Europas historie på 1900-tallet: historien om andre verdenskrig, historien om Norge, historien om norskamerikanske forhold, historien om FN, historien om Arendal. Hennes liv og opplevelser kunne ha fylt mangfoldige bøker og filmer.

Etter noen år i UNRRA gikk hun over i en annen FN-organisasjon, UNESCO (United Nations Educational, Scientific and Cultural Organization), hvor hun arbeidet med å organisere internasjonale leirer for ungdom, med mål om å skape fellesskap og forståelse mellom nasjoner. Dette jobbet hun med da Agderposten intervjuet henne i 1949, og der forklarte hun tanken bak på denne måten:

«Det gjelder å bringe folk fra forskjellige nasjoner i forbindelse med hverandre – det første skritt til forståelse mellom landene.»

Agderpostens artikkel fra 1949 har en ganske så tidstypisk vridning av fokus i ingressen. Ingertha Sviggum bodde på denne tida igjen i Paris, og det at hun som kvinne bodde der var kanskje en for god anledning til å trekke frem noe utpreget «kvinnelig» til at journalisten kunne la det gå fra seg. I artikkelens ingress kan en nemlig lese:

Agderposten intervjuer Ingertha Sviggum som har gjort en bemerkelsesverdig karriere i internasjonale organisasjoner
Pariserinnene er mere bustet på håret enn før, -- det er dyrt å stelle det

Denne bemerkelsesverdige karrieren var tydeligvis ikke nok til å forhindre Agderposten i å prøve å plassere henne i en mer gjenkjennelig kvinnesfære. Var de redd leserne ville blitt forvirret av en artikkel om en kvinne uten et overfladisk fokus?

Hovedroller
Intervjuet fra 1949 er et av svært få intervjuer som er å finne med Ingertha Sviggum. I sin egen tid var hun med på mye viktig arbeid, og hun var dessuten en aktiv foredragsholder og holdt seg dermed ikke akkurat anonym. Likevel har hun ennå ikke fått plass blant arendalshistoriens hovedpersoner.

Vi befolker ofte historien med mannlige hovedpersoner, som løper rundt i skauen eller på dekk, og som gir oss bomber og skuddsalver og senkede skip og alle de elementene vi er vant til at er selve essensen av krig. Vi lærer det av filmer igjen og igjen: under krigen var det mennene som var sterke og flinke, mens damene lå i dvale. La oss heller utvide horisonten og fortelle om andre perspektiver og aspekter, for de finnes. Hvem vet, kanskje vi lærer noe nytt om noe vi trodde vi kunne?

Like etter andre verdenskrig var det flere kvinner som innså at deres krigshistorier kom til å bli gjemt bort og nedvurdert til fordel for menns historier. Sånn var kjønnsrollene i samfunnet. Vi har da kommet lengre enn det nå?

Ingertha Dorothea Klingenberg Sviggum var mye mer enn Agderpostens alibi for å snakke om parisisk damemote. Med sitt eventyrlige liv og store handlekraft, var hun en rekke hovedroller verdig.

Kilder/litteratur
- KUBEN, arkiv PA-3050, Inger Kirstine Bundgaards samling.
- Velure, Ingvild: «En bemerkelsesverdig karriere - og klærne som ledsaget den», i Aust-Agder-arv - Ikke bare jubel, årbok 2023, Aust-Agder museum og arkiv, 2023.
- «Arendalsdame som oppretter internasjonale arbeidsleire», i Agderposten 4.1.1949.