Ikke bare Fredensborg

Nedenes amt i den dansk-norske kolonimakten

Av Finn-Einar Eliassen, professor emeritus ved Universitetet i Sørøst-Norge. Agderposten 25. januar 2025.

Da vraket av slaveskipet Fredensborg ble funnet utenfor Tromøya for litt over 50 år siden, var det en påminnelse om at Nedenes amt – som resten av Norge – hadde vært del av en kolonimakt i nesten to hundre år, fra 1620 til 1814. Nordmenn – også nedenesinger: redere, skipsoffiserer og menige sjøfolk fra Arendal, Grimstad og andre steder på eller nær agderkysten – var blant de sentrale aktørene i det dansk-norske koloniriket. Jernverk, skoger og sager i indre Agder leverte strategiske varer til kompaniskip og kolonier. Og varer produsert i de samme koloniene fant veien til Agder og resten av Norge i økende mengder.

Staten som den gang bare ble kalt Danmark, blir i dag ofte omtalt som Danmark-Norge, for å understreke at den besto av to riker, selv om Norge ikke hadde selvstyre på noe område, og hele riket ble styrt av en eneveldig konge det meste av denne perioden. Det egentlige Danmark forble en kolonimakt helt fram til første verdenskrig.

Danmark-Norge hadde kolonier og besittelser i fire verdensdeler: Foruten de nordatlantiske øyene Færøyene, Island og Grønland, som fulgte Norge inn i Kalmarunionen på slutten av 1300-tallet, var det to handelsbesittelser i India (Tranquebar på sørøstkysten og Serampore i Bengal) og en stripe slavefort på Gullkysten i Vest-Afrika, med Christiansborg ved Accra i våre dagers Ghana som det viktigste, og tre plantasjeøyer i Karibia (St. Thomas, St. Jan og St. Croix, i dag kjent som US Virgin Islands). Da danskekongen Frederik 6. måtte avstå Norge til Sverige i 1814, beholdt Danmark koloniene, men i løpet av de neste vel 100 årene ble koloniriket avviklet gjennom salg til Storbritannia (besittelsene i India og Vest-Afrika) og USA (de karibiske øyene).

Nordmenn i koloniene
Norge var altså ikke en selvstendig stat i kolonitiden, men som samfunn var Norge i «dansketiden» dypt involvert i kolonialismen. Nordmenn var aktive og hadde alle slags roller i alle deler av det dansk-norske koloniriket, innenfor administrasjon (guvernør, overhode, byfogd, dommer), militærvesen (kommandant, offiser, soldat), plantasjedrift, handel og misjon. Mange tjenestegjorde som soldater i koloniene, men flest nordmenn var aktive innenfor sjøfarten som bandt det vidt spredte koloniriket sammen. Spesielt mange sørlendinger fikk sitt utkomme som redere, skippere og mannskap på skip i fart mellom Danmark-Norge og koloniene – inkludert den atlantiske slavehandelen. Ikke få av dem kom fra Nedenes amt – kystområdene av det som seinere ble Aust-Agder. Myndighetene skilte riktignok som regel ikke mellom personer fra Danmark, Norge, Slesvig-Holstein, Færøyene og Island – de ble alle kalt «dansker», og også oppfattet og omtalt som det av folk fra andre nasjoner. Mønstringslistene på skip og militære mannskapslister registrerte noen ganger fødested på sjøfolk og soldater, selv om slike opplysninger ofte mangler og kunne være upålitelige. Ifølge disse kildene var mellom 10 og 30 prosent av mannskapet på skip som seilte på koloniene, og 10–20 prosent av soldatene på Christiansborg fort på Gullkysten på slutten av 1700-tallet norskfødte. Lettere er det å finne nordmenn i overordnede posisjoner – noen av dem blant de mest prominente, som guvernør Peter Anker fra Christiania i Tranquebar, «opperhoved» Ole Bie fra Trondheim i Serampore, guvernørene Andreas Wellemsen og Søren Schielderup på Christiansborg, og byfogd Engebret Hesselberg fra Norderhov i Christiansted. Sistnevnte er kjent for å ha avsagt en av de mest brutale (og kontroversielle) dommene etter et påstått opprørsforsøk på St, Croix i 1759.

Nedenesinger i misjon, handel og slavefart
Folk fra Nedenes amt gjorde seg også bemerket i kolonial tjeneste og virksomhet. Helene Aalholm, datter av toller Nils Mathiesen Aalholm i Arendal, reiste som misjonær til Tranquebar i 1778, kanskje med Peter Dahl. I India ble hun gift med den tyske misjonæren Johan Friedrich König, og hun ble i Tranquebar til sin død i 1791.

Langt mer «fargerik» har karrieren til Zacharias Allewelt fortonet seg. Han var trolig født i Bergen, men bosatte seg en periode på Merdøgård og hadde også hus i København. Zacharias Allewelt ble kjent som «kinakapteinen på Merdø» etter at han seilte fem ganger til Kanton i Kina, der Danmark-Norge hadde et «faktori» - en handelsstasjon. Kinafarten var jevnt over den mest innbringende delen av den dansk-norske asiafarten, og ble oppfattet som spektakulær i samtiden, både på grunn av de store kompaniskipene som trafikkerte ruten og den store avstanden mellom København og Kanton, men mest på de kostbare varene som ble hjemført fra Kina: te, silke og porselen. Som flere andre kapteiner i kinafarten lot Allewelt seg portrettere i form av kinesiske leirfigurer, som i dag er utstilt på KUBEN i Arendal. I Aust-Agder-Arv 2023 kunne historikeren Gunnar Molden «avsløre» at den samme Allewelt hadde en fortid som sjømann, styrmann og kaptein på ulike dansk-norske skip i slavefart mellom Gullkysten (i våre dagers Ghana) og Karibia – først og fremst St. Thomas, som i «hovedstaden» Charlotte Amalie hadde ett av de viktigste slavemarkedene i det som ble kalt Vestindia (etter Columbus’ misforståelse), og ble gjort til frihavn på 1700-tallet. Dette hadde tidligere vært kjent og også publisert, men ikke undersøkt i større detalj, noe Molden nå har gjort.

Vestindiafart og slaveøkonomi
En innfødt arendalitt, Hans Herlofsen, seilte selv som skipper mellom Danmark-Norge og «Dansk Vestindia», med forbruksvarer til europeerne på øyene og sukker tilbake til København, og hadde seinere som reder skip i den samme farten. Sukker var ikke bare en viktig (og lenge undervurdert) faktor i den tidlige globaliseringen. Det var også et nøkkelprodukt i en interkontinental slaveøkonomi, basert en plante fra én verdensdel (Asia), dyrket i stor skala i en annen (Amerika), med ufri arbeidskraft fra en tredje verdensdel (Afrika) og eid, drevet og kontrollert av proprietærer med opphav i den fjerde kjente verdensdelen (Europa). Den atlantiske slavehandelen, som fraktet mellom 11 og 13 millioner slavegjorte afrikanere over Atlanterhavet fra 1500-tallet til 1875, ca. én prosent av dem – rundt 100 000 mennesker! – på dansk-norske skip, kan betraktes som den største forbrytelsen i en ellers brutal tid. Fra sin base i Arendal bestilte og betalte Hans Herlofsen 300 riksdaler for en ung, mannlig slave fra St. Croix. Slaven, kalt Adam, var født på øya, og ble brukt av Herlofsen som «tjener», men behandlet som slave, ifølge hans eget vitnemål for byfogden etter at han hadde rømt fra Langsæ gård og blitt fanget igjen.

En annen arendalitt, Peder Larsen Brinch Tange, kaptein på skipet Princesse Sophia Magdalena, la ut på en trekantfart mellom København, Gullkysten og Karibia omkring 1750 (takk til Gunnar Molden for denne opplysningen!). Brinch Tange var handelsborger i Arendal. Kort tid etter reisen i trekantfart arvet han gården Langsæ, som det meste av bygrunnen i Arendal lå på, han kjøpte et hus på Langbryggen og han giftet seg med en datter av byfogden i Arendal. Om huskjøpet kom fra penger han tjente på trekantfarten, vet vi ikke. Senere satt Brinch Tange på ulike tidspunkt som grunneier også av de to andre bygrunngårdene Østre Strømsbu og Nedre Barbu, der han drev både kvernmølle og sagbruk i Barbu-elva.

Oppvarter ombord
En fjerde nedenesing, Peter Dahl fra Hesnes i Fjære, utenfor Grimstad, seilte mellom København og St. Croix, som overstyrmann og kaptein på fregatten Friheden tidlig i sin karriere (1768–75). Som mange andre skippere i denne farten, hadde han en ung afrikaner som «oppvarter» om bord – på andre skip ble de utilslørt kalt «kapteinens slave». I 1775 gikk Peter Dahl over i den såkalte «ostindiafarten» på Tranquebar og Serampore i India, først som skipper, så som reder i et privat kompani med Henrik Bolte (adlet som Baron Bolten) i København, og de siste årene (1781–83) som kompaniets agent i India. Da han vendte hjem til København i 1783, hadde han med seg den rikeste ladning noe dansk-norsk skip brakte hjem fra «Ostindia»: bomullsstoffer, salpeter og trolig krydder, verd omkring en million riksdaler. Han hadde også med seg to unge afrikanske gutter, som var født i Mosambik, og var ofre for «den andre afrikanske slavehandelen» – fra Øst-Afrika til Midt-Østen og Asia. De hadde utvilsomt vært hans «tjenere» eller husslaver i India. Men i motsetning til Hans Herlofsen ga Dahl de to guttene sin frihet og lot dem bo i sitt store hus i Gothers gade (fortsatt kalt «Baron Boltens Gaard»). Han satte dem i skipstømmermannslære, lot dem få undervisning i dansk og kristendom, og fikk dem døpt i Garnisonskirken av dens norske sogneprest, Herman Treschow. Etter Dahls død i 1789 valgte de to afrikanerne å returnere til India som skipsbyggere, forsynt med redskaper til faget av bobestyrerne.

De var ikke de eneste afrikanerne i København eller i Norge: I hovedstaden bodde det på slutten av 1700-tallet minst 50 slike «vilde karle», som de noen ganger ble kalt. Også Mandals rikeste mann og største skipsreder, Gjert Gjertsen Nedenes, hadde en ung afrikaner, kalt Alexander, i sitt store hus i sentrum av Mandal. Med yrkesbetegnelsen «neger og oppvarter» i folketellingen 1801, har Alexander ved festlige anledninger utvilsomt vært et statussymbol i Gjertsens store hus i sentrum av den lille byen. Andre afrikanere fantes blant annet i Christiania, Bergen og på Hedemarken.

Kolonialt næringsliv og forbruk
Næringslivet i Nedenes amt profiterte også på koloniene. Jernverkene leverte kanoner og kuler til skip, slavefort og festninger i koloniene, og stangjern, som ble til slavelenker og betalingsmidler. Skogeiere og trelasthandlere leverte kanonlavetter, bygningsmaterialer til skip og bygninger, tønnestaver og bord til emballasje for varer til og fra koloniene.

Kolonivarer ble populære forbruksvarer på 1700-tallet, spesielt sukker fra «De danske øyene» i Karibia, som ble raffinert i «sukkerhus» i København, Trondheim, Bergen og Halden. Raffinert sukker ble satt på bordet i kinesiske og tyske porselensskåler i elitens hjem, som kan sees på Norsk Folkemuseums nye permanente utstilling «Tidsrom 1600–1914». Lavere sosiale lag måtte nøye seg med melasse eller sirup – noe Holberg harselerer over i «Den politiske kannestøper». Andre populære kolonivarer var te, kaffe og tobakk, og fargerike bomullstøyer, som både var lette å vaske og tørke og billige nok til at selv «vanlige folk» kunne skaffe seg dem. Noen av disse kom fra eller via de dansk-norske koloniene, andre fra andre kolonimakter – fra Amsterdam, London og andre europeiske byer. Selv kontinentale europeiske byer og stater uten kyst, havner eller egne kolonier var dypt involvert i kolonihandelen og slaveøkonomien på 16-, 17- og 1800-tallet. Sammenliknet med disse var byer og landdistrikter i Nedenes amt sentrale i tidens kolonialisme.

Litteratur
Finn-Einar Eliassen: En kort introduksjon til Danmark-Norge som kolonimakt. Oslo: Cappelen Damm Akademisk forlag, 2024.