Gamle skinnbrev

Thorbjørn Låg, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 2. juli 1983

Blant de mangfoldige ting en begynte å samle på ved Arendals skoles offentlige bibliotek og museum like etter stiftelsen i 1832, var også gamle skinnbrev og andre dokumenter fra middelalderen og den første tida etter reformasjonen i 1536. Diplomer, som de kalles på fagspråket. Dette resulterte i en stor samling med middelalderbrev, som i dag er en av de fineste utenfor Oslo. Denne brevsamlingen ble begynnelsen til det som seinere ble Aust-Agder-Arkivet.

Det eldste brevet i samlingen er mer enn 600 år gammelt. Men det eksemplet vi viser i dag er fra 1434. Det er utstedt på Bakke i Bygland mandagen nest før Olavsvaka (dvs. 26. juli). Dette er med i en gave på 33 skinnbrev som museet fikk fra sogneprest Münster i Bygland i 1835.

Innholdet av brevet er nokså typisk. De fleste dreier seg om eiendomsoverdragelser og tvistemål om fast eiendom, kjøp og salg, arveskifter, grensetvister osv. Grunnen til at de er blitt tatt vare på gjennom århundrer, er i de fleste tilfelle at de tjente som heimelsdokumenter for fast eiendom.

I dette brevet kunngjør en Olav Olavsson at han har solgt sin eiendom i Kvåle, 11 1/2 månedsmatbol, og i Ellingstjønn, 14 månedsmatbol. Begge gårdene ligger i Bygland. Kjøper er Tolleiv Torgeirsson. Gårdene blir solgt med alle luter og lunner som har ligget til fra gammelt, 4 honnstaver i mellom. Unntatt fra handelen var Sletteskor. Gunnar Taraldsson, prest i Valle, medbeseglet brevet. De 2 seglene henger fortsatt i skinnreimer under brevet.

Månedsmatbol eller månedsmatleie var et verdimål for jordegods i middelalderen. En månedsmat var egentlig mat for en mann i en måned. De 4 honnstavene er egentlig de 4 grensemerkene som stod i hjørnene på gårdens område. I skjøter o.l. ble 4 honnstaver i mellom brukt som en fast vending om det som lå innenfor gårdens grenser.

Skinn som ble preparert for å skrives på, kalles også pergament etter byen Pergamon i Lilleasia, der en mente at pergamentet var oppfunnet. I Nord-Europa ble pergament oftest framstilt av kalveskinn. Skinnet lå først en tid i kalkvatn. Så ble hårene skrapt vekk og det ble bestrøket med lesket kalk. Deretter ble det spent i en ramme for å tørke. Til slutt ble det pudret med kritt og glattet med pimpestein. Framstillingsmåten varierte nok en del. På bygdene må en også regne med at de brukte teknikker de kjente fra framstilling av klær av skinn.

Nordisk pergament er ofte grovt sammenlignet med det løvtynne pergamentet en kan finne i bøker og dokumenter andre steder i Europa.

Seglene på brevet tjente til å bekrefte dokumentet eller gi rettsgyldighet, i stedet for underskrift. De var i regelen av voks og beseglerens våpenmerke eller bumerke ble preget inn i det.

Fra tida før 1590 er slike brev omtrent de eneste skriftlige kilder vi har her på Agder. Fra 1590-åra og utetter får vi et stadig bedre kildemateriale i form av skattelister og matrikler. Men gjennom hele 1600-tallet er brevene, med alle sine spesielle opplysninger, fortsatt et viktig supplerende kildemateriale.

Det finnes fremdeles skinnbrev i privat eie, som ikke er kjent for andre enn eieren og nærmeste familie. Det er viktig at disse blir tatt vare på, og det er forståelig at eierne er redde for dem. Av sikkerhetsmessige hensyn bør de imidlertid lånes inn til en arkivinstitusjon, slik at de kan bli fotografert og avskrevet før eierne får dem tilbake. Da vil innholdet av brevet være oppbevart på 2 steder for ettertiden.