Musikernes lønnskamp på 1700-tallet

Gustav Sætra, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 19. november 1983

Det er søndag kveld 7. mai 1752 i Arendal kirke. Presten er midt i sin preken. Organisten er på plass ved orgelkrakken. Kapteinløytnant Jens Müller går bort til orgelverket for å sette seg på en av de nye stolene der, men organisten hindrer ham. Det blir etterhvert en høyrøstet meningsutveksling med trusler og ord som helst ikke skulle blitt framsatt i kirka. Plutselig griper organisten Müller i brystet, river hans kjole istykker og kaster ham bort fra orgelverket.

I dag virker kanskje organistens opptreden eiendommelig, i 1752 var den mer forståelig. Han forsvarte bare sine privilegier. På den tida var det vanlig at organistene her i landet utstyrte sine orgelverk med sitteplasser. De som benyttet plassene måtte betale en avgift til organisten. Avgiften ble et tillegg til lønna. Müller måtte fjernes fra orgelverket fordi han ikke hadde betalt avgiften. Saken fra Arendals kirke ble brakt inn for retten. Den ble tatt opp for byting, lagting og til og med for overhoffretten, som var høyeste rettsinstans i Norge. Etter fire års prosess ble den avgjort. Organisten ble bøtelagt for sin framferd, men retten ville ikke bestride at han rådde over setene på orgelverket. I virkeligheten hadde organisten seiret i sin lønnskamp.

Det var organist Christen Andersen Møller som førte saken i 1750-årene. Han var ikke den første organist som hadde vernet sine privilegier. Organist Andreas Smith hadde i 1729, etter langvarig strid, sørget for at de som ønsket vielser i egne hus måtte betale en avgift til ham, selv om han ikke spilte i slike brylluper. Samme praksis var det i andre norske byer.

Organistene kjempet for sine rettigheter i byene. Stadsmusikantene kjempet for sine privilegier både i byene og på landet. Arendal og Risør fikk sin første felles stadsmusikant i 1743. Han hadde enerett på å spille ved tilstelninger i de to byene og i landdistriktene omkring. Stadsmusikanten ble dermed en trussel for den mer folkelige musikkutøvelse, i første rekke for spillemennene på bygdene. En av de som ble truet var Michel Veding fra Øyestad. Bøndene brukte gjerne han ved festlige tilstelninger. Det falt stadsmusikant Edvard Jensen Rebach tungt for brystet. Rebach kunne nok godta at Veding spilte, men da forutsatte han at avgiften stadsmusikanten hadde krav på likevel ble betalt. I 1790-årene forsøkte Rebach gjentatte ganger å få Veding bøtelagt for sitt spill ved bøndenes tilstelninger, men sorenskriveren i Nedenes holdt sin vernende hånd over spillemannen fra Øyestad.

Når organistene og stadsmusikantene sto så sterkt på 1700-tallet, skyldtes det i første rekke myndighetenes privilegiepolitikk. I hver by skulle det være velkvalifiserte organister og stadsmusikanter. De skulle sikres ei skikkelig lønn ved at de fikk monopol på å spille i de områdene som hørte til byen. Til gjengjeld måtte de yte sitt til staten. Politikken førte til at byene fikk musikere av høy rang, men den lå som en drepende hånd over den mer folkelige musikken som ble utøvd i bygd og by.