Timeglasset

Ruth Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 21. januar 1984

Timeglasset er den eldste kjente tidsmåler vi kjenner ved siden av soluret. Det ble brukt av sjøfolk til fartsmåling med loggflyndre og loggline, av prestene på prekestolen og antagelig for en del også av privatfolk som hadde råd til det, før urenes tid.

Timeglasset består av to motstilte pæreformete glassbeholdere med en smal åpning imellom, hvor sanden i den øverste beholderen renner ned i løpet av et bestemt antall sekunder eller minutter. «Tiden rinner» er et gammelt uttrykk som har sin opprinnelse i sanden som stille rant ut.

Troels Lund regner med at i løpet av 1500-årene kom timeglasset i mer alminnelig bruk. Han mener det var en konsekvens av at klosterklokkene i Norden stilnet av, og at folk nå selv måtte skaffe seg noe å holde greie på tiden med. Timeglassene kom fra tyske glasshytter, og prisene var ikke så svært høye, men vel slik at ikke hvermann kunne kjøpe seg et.

I Sverige er timeglass omtalt alt i 1400-årene. Den hellige Birgitta av Vadstena eide et timeglass, og da hennes datter Den hellige Katarina av Vadstena skulle æres i Vadstena i 1489; forteller kildene at presten hadde et timeglass i hånden da han skulle holde sin preken, og at han holdt på i halvannen time. Etter reformasjonen i Danmark-Norge ble prekenen et viktig element i gudstjenesten. Det ble også undervist i katekismen fra prekestolen.

I kirkeordinansen som ble vedtatt i Bergen i 1584 og 1598, står det at det på prekestolen skulle stå et timeglass, og at presten ikke skulle preke mer enn en time, derav en halv time om katekismen. Endel timeglass er bevart fra norske kirker. På Aust-Agder-Museet har vi et stativ i bronse til fire timeglass fra Arendals første kirke, bygget i 1669. Selv om stativet beskytter glassene, var de relativt lette å knuse. Men de kan også ha vært tatt ut og brukt hver for seg, da timeglasset ikke lenger var nødvendig. Til sjøs var det brukbart langt opp i 1800-årene.

Vil vi se et timeglass på sin rette plass, må vi besøke kirkene i Vestre-Moland eller i Eide. Timeglasset på bildet her er i Froland kirke. Men stativet rundt det virker grovt og røft og er antagelig ikke det opprinnelige. Det må ha hatt et mer forseggjort stativ, den tid det sto på prekestolen eller var festet på veggen ved siden av. Slik det nå ser ut, minner det mest om de timeglassene som ble brukt til sjøs.

I forbindelse med fartsmåling ble håndloggen brukt. Den besto av en loggflyndre av tre og en loggline, som var merket med knoper i innbyrdes avstand slik at når det løp ut en knop i loggetiden (for eks. 15 eller 30 sekunder) svarte dette med jevn fart til en nautisk mil, 1852 meter. Loggetiden ble målt med et timeglass, eller sandur som det også ble kalt.

I 1930-årene ble det solgt små timeglass til bruk ved eggekoking, men det må vel regnes til de mer unødvendige kjøkkensaker.

Det er forståelig at timeglasset førte tanken fra tid som går til den tilmålte tid ethvert menneskeliv har, og at det ble et symbol som det var naturlig å bruke blant annet på gravsteiner. Slik kan vi se det med to vinger øverst på gravsteinen til Jan Marselis Lindved og hans kone Helena Olsdatter Sem, på Tromøy kirkegård, fra 1750.

Timeglasset er et praktisk og enkelt instrument, og et vakkert symbol.