Boligbygging i Arendal etter bybrannen i 1863

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 2. november 1985

Etter de to store bybrannene i Arendal (16. september 1863 og 12. juli 1868) forsvant «Nordens Venedig» og Arendal ble en moderne, velregulert by av pussede teglstensbygninger, reist av tilstrømmende bygningshåndverkere fra hele Skandinavia og Nord-Tyskland. Også tidens arkitekter profiterte på bybrannene, der det skulle reises murbygninger: Til en så kostbar byggemåte var det naturlig for byggherrer i det velstående Arendalsmiljøet å bruke fagutdannet arkitekt, istedet for å nøye seg med en lokal byggmesters enkle grunn- og oppriss.

Arkitekter fantes dengang bare i landets to–tre største byer. Til Arendal ble de hentet fra Christiania.

1863-brannen ødela strøket fra Vestregate og Malmbryggen til Bendiksklev, og i området reistes det flere ganske monumentale murbygninger som sto ferdige omkring 1865.

Ved det nyanlagte Torvet (tidligere sjø og byens innerste «Poll») lot den grunnrike konsul og skipsreder Peter Lorentz Jessen Lund oppføre et hus som en trygt kan kalle et magnifikt privatpalé: det nåværende «Egebergs hus på Torvet» (Torvet 5). Huset ble tegnet og oppført av arkitekt og murmester i Christiania Thøger L. Binneballe (1815–1900). Han var dansk og kom til Christiania 1833, men oppholdt seg de følgende vintre i København hvor han gikk i Kunstakademiets arkitektklasse med professor Hetsch som lærer. Han var murmester ved byggingen av Oscarshall i 1850-årene, Stortinget i 1860-årene, og Rikshospitalet i 1870-årene. Han satt i en mengde styrer og kommisjoner og var en betydelig størrelse i hovedstaden. Som både arkitekt og utøvende byggmester skapte han en lang rekke monumentale murgårder, privatpaléer og villaer i sentrum, langs Karl Johans gate, på Drammensveien og i strøket bak Slottet fra 40-årene til ca. 1890. Konsul Lund kom nok i kontakt med Binneballe på hjemmebane i Arendal: Binneballe var gift med sin kusine Sophie Thomle fra Arendal, hennes bror Ivar var amtmann i Nedenes og bodde hele året på Pusnes, som han eide. Dette slektsforholdet betyr at Binneballe kan stå bak Thomles store modernisering av hovedbygningen på Pusnes i 1852, og også andre steder i Arendal og omegn kan ha fungert som arkitekt, f.eks. for adjunkt N.M. Aalholms landsted «Bakkehus» på Songe med tydelig preg av 1840-årenes motearkitektur.

Konsul Lund hadde Arendals største rederi under høykonjunkturen under Krimkrigen i 1850-årene, og det er for penger tjent på trelasthandel, skipsfart og meglervirksomhet, at den store gården ved Torvet er reist. (På Frivold ved Longum bygde Lund i 60-årene sitt landsted i rikt utformet sveitserstil.) Husets utforming har røtter i Københavnerskolen, men først og fremst i den berømte tyske arkitekten Karl Friedrich Schinkels nyrenessanse-bygninger fra 1830–40-årene.

Forbildet, historisk sett, ligger i Nord-Italias kjøpmannspalasser fra ungrenessansen 1450–1500. Vi står altså overfor et eksempel på såkalt «architecture parlante»: også Lund var en magnat i lokalt handels- og finansliv: han reiser seg et palass som samtidig er moderne, og har klare sitater fra tilsvarende forhold i en eldre epoke. Hans rolle som konsul for Mecklenburg-Schwerin og for det russiske tsarrike ga behov for en representativ bolig, stor nok til å kunne motta offisielle gjester f. eks. ved flåtebesøk, som Arendal hadde mange av i forrige århundre. Lund var gift 1842 med Sophie Dorothea Caroline Kløcker som var oppvokst i Kløcker-huset på Tyholmen.

I bygningens første etasje lå rederiets kontorer. Annen etasje – som er husets «bel étage» med dagligrom og selskapsværelser – fremheves i fasaden ved stor etasjehøyde og rikere utstyr på fasaden. I tredje etasje, hvis vinduer ikke er så høye, var det tallrike gjesteværelser samt soverom for de mange andre medlemmer av husstanden, og for tjenerskapet. I bakbygningene var det stall, høyloft, vognskjul, boder, bryggerhus osv.

I fasaden såvel som i interiøret er det utstrakt bruk av gipsmaker- eller stukkatørarbeid, som skulle illudere pryd-detaljer av huggen stein. Stukkatørene var i forrige århundre omtrent alltid italienske innvandrere (f. eks. familien Guidotti, som kom til Norge for å arbeide på Slottet og Oscarshall). I Italia har stukk tradisjon fra antikken over renessanse og barokk like til vår tid. Etter brannene fikk nye hus i Arendal takrosetter og rikt dekorerte taklister og ovnsnisjer, festet til mur eller treverk. Stukkarbeidene representerer enorme summer i dag, omtrent umulig som de nå er å fornye. Dette håndverket er langsomt døende, og gir m.a.o. et sikkert levebrød for dem som går inn for det! Murmester Binneballe leverte også tegninger til konsul Samuel Eydes store hjørnegård på Malmbryggen og til Emanuell Dedekams hus samme sted, begge ble oppført 1864–65.

Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: PA-1319, Lokalia, L0065 (matr. nr. 82a, 92b og 99); PA-2405, Stedsbildesamlingen.