Fattigforsorg og arbeidskraft

Kjell-Olav Masdalen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 2. mars 1985

I Norge ble fattigstellet fast organisert på 1700-tallet. I vår landsdel (Christiansand stift) skjedde dette ved stiftsanordningen av 5. mai 1786. Men noen prestegjeld var tidligere ute. Gjerstad fikk i gang sitt fattigstell etter en plan satt opp på Gjerstad prestegård 8. april 1782. Denne planen finnes blant Gjerstad fattigkommisjons arkiver i Aust-Agder-Arkivet.

Foruten sognepresten selv, Lars Larsen Eskildsen, var 9 av bygdas fremste sognemenn samlet. De skulle «overlægge med hinanden den tjenligste og beste Maade til Betleriets Afskaffelse i Sognet, og de rette Almisse Lemmers Forsorg og Underholdning». For å oppnå dette bestemte planen at «fremmede omløbende Betlere» uten pass skulle vises ut av sognet og tilbake til den enkeltes hjemsted. Prinsippet var at det enkelte sogn selv skulle ta seg av sine fattige. Det var straffbart å ta i hus fremmede betlere. Bestemmelsen om dette slo Lars Eskildsen opp på kirkedøra i Gjerstad, slik Luther slo sine 95 teser opp på kirkedøra i Worms 265 år tidligere.

Den som huset fremmede betlere skulle bøte med 24 skilling for hver person og for hver natt slike var i huset. Bota tilfalt angiveren. Slik var det tenkt å slå flere fluer i ett smekk; betlerne skulle bli husville og dermed bli drevet ut av sognet, huseierne la være å ta slike i hus og naboen oppfordres til å være politi, en funksjon som vanligvis ble tillagt bygdevekterne.

Men betleriet var ikke bare et fattigdomsproblem, det var også et arbeidskraftproblem. Myndighetene ønsket å regulere og stabilisere arbeidskrafttilgangen på bygdene ved å hindre eiendomsløse i å reke rundt fra bygd til bygd, der disse frambød sin arbeidskraft i onnetidene. Resten av året betlet de. Ved å binde de fattige og eiendomsløse til de enkelte bygdelag, skulle bøndene gis en rikere og mer stabil tilgang på arbeidskraft. Men samtidig ville bygdas egne fattige i større grad være sikret underhold.

Den enkelte fattiglem i bygda skulle ha sin tilsynsmann. De skulle se til at lemmene ikke betlet og samtidig påse «at den Fattige, saavidt hans Kræfter formaaer, stedse holdes til Arbejde, hvilket Arbejde han fornemmelig er pligtig sin Huusbond, paa hvis Grund han sidder, saa ofte han kand trænge til ham, men ellers andre, som kand have nødig at leje Ham.»

Viste den fattige liten arbeidsglede, skulle først tilsynsmannen advare ham. Hjalp ikke det fikk presten selv tre til. Tilsynsmannen skulle også se til at de fattiges barn ikke gikk uvirksomme hjemme, og dermed «være Sognet til desto større Byrde», men få disse ut i tjeneste.

Det bøndene skulle sikres gjennom stabil tilgang på arbeidskraft, skulle de fattige sikres gjennom faste understøttelsesbidrag. Både de sterke og de svake i samfunnet fikk sitt.

Hvem som fikk mest vet vi, men ikke desto mindre betød organiseringen av fattigstellet på 1700-tallet noe grunnleggende nytt; utlikning av bidrag til de fattige i form av penger, husly eller naturalia. Til nå hadde fattigomsorgen vært basert på almisser gitt i form av tavlepenger o.l. i kirkene.

I 1782 var det i Gjerstad 34 fattige som tilkom bidrag. Av disse var 18 menn og 16 kvinner. I den grad årsaken til understøttelsen er oppgitt, nevnes 5 som enker, 1 kone er blind og 2 sønner er svakelige. De øvrige må en tro var eldre og eiendomsløse som ikke lenger kunne tjene til livets opphold.

Slik som vist på illustrasjonen, fikk de fattige seg tillagt en viss mengde korn under kontroll av den enkelte tilsynsmann. Dessuten ble de innsamlede tavlepenger, «hvilke kand beløbe sig Aarlig til ungefær 20 rdr.», fordelt mellom de fattige ved juletider. Alt i alt kunne den fattige omkring 1782 bli tildelt 1–4 tønner korn og 1/2 riksdaler i gjennomsnitt.

Stiftamtmann Adeler og biskop Hagerup godkjente planen 26. april 1782. Men allerede i 1785 fikk planen et tillegg og i 1807 kom en helt ny plan for fattigstellet i Gjerstad. Den var ført i pennen av Søren Georg Abel. 

Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: KA0911-610, Gjerstad kommune, Fattigvesenet.

Se relatert artikkel, «Løsningen på et fattigdomsproblem», Agderposten 25. mai 1985.