Litt Sydstats-romantikk
Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 21. desember 1985
Et gulnet og medtatt interiørfoto kom forleden som gave til Aust-Agder-Museet fra en auksjonsforretning på Fevik.
Hvor og hva i all verden er dette? Og hvordan er bildet havnet på Fevik? Og hva slags interesse kan det ha for museet?
Fotografiet bærer ingen signatur eller påskrift, og vi får vel aldri vite eksakt hvor eller når dette rommet med sin selsomme møblering har dannet rammen om hyggelige sammenkomster med konversasjon og musikalsk underholdning og lette forfriskninger, mens tropemørket tyknet til utenfor søyleverandaen som de høye dørene fører ut til.
At vi er i tropisk eller subtropisk område, forteller det påfallende fravær av tekstiler i interiøret. Her er ingen stoppede møbler med trekk av varm plysj. Her går damene i lyse, lette gevanter og herrene i hvite lindresser. (Selv katten på stolen til venstre, er jo hvit!) Brødrene Thonets bøytre-møbelfabrikker i Wien og rundt i mange land hadde stor avsetning nettopp i tropene.
Thonet-møblene var nesten vektløse og derfor billige å frakte. Fraværet av tung stopp, og av smuss- og svettesugende trekk, (de har jo alltid rotting i rygg og seter) – gjorde dem særlig egnet i varmt og fuktig klima. Vi finner intet teppe på det hvitskurete gulvet, og ingen gardiner foran de høye, engelske skyvevinduene. Skal rommet skjermes for solen, kan de franske skoddene, innfelt i vindusforingene, trekkes for.
Det eneste tunge møblet vi ser, er pianoet, av pariserfirmaet Pleysels type, fra ca. 1840–60. Det er utført med kasse av polert, tung palisandertre, også kalt rosewood, eller jakaranda. Det er en hard, tropisk tresort som holder stand mot termitter og insekter, men blir som oftest bare finert utenpå en kjerne av vanlig tre. Tapetet med sitt «sirupssnippmønster» kan være fra 1850-årene. Men de mange fotografiene på veggene og på pianoet, tyder på en datering nærmere 1800, iallefall i 80-årene.
Sentralt plassert under hengelampen for parafin står et rundt mahognybord med marmorplate, og gruppert rundt er alle de mest bekvemme stolene, hvorav flere er gyngestoler. De har heklede hvite pynteduker hengt over ryggene. Slike «antimacasser» kom egentlig på mote for å skåne kostbart stoppede og trukne møblers rygger mot herrenes fete hårpomader som var laget av macasar-olje, eller av – bjørnefett!
Dette er nok en «parlour», en salong eller et «sitting room», hos en velstilt skipshandler eller skipsmegler i en sydstatshavn i USA like etter borgerkrigen. Kanhende i bomullshavnen Savannah, eller i New Orleans? Men bildet kunne nok også stamme fra et besøk på Cuba (sukker, tobakk), eller i Australia (ull)! I alle fall: Her har en norsk skipper tilbragt hyggelige kvelder hos vennlige og musikalske mennesker.
Ved hjemkomsten har han nok kunnet vise sin kone og barn bilder både av vertskapet og av deres gjestfrie hjem på den andre siden av kloden.
Slik er bildet blitt en del av Aust-Agders sjøfartskulturs historie, og har interesse for vårt fylkes museum.
Referanse
Museum: AAM.B.1831, fotografi.