Løsningen på et fattigdomsproblem

Kjell-Olav Masdalen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 25. mai 1985

I de siste dagene har nyhetsmedia meldt om at nær en million fremmedarbeidere er blitt kastet ut av Nigeria. Det samme skjedde for omkring to år siden. At tiltakende arbeidsløshet og belastning på et lands ressurser kan løses på denne måten, har heller ikke vært fremmed for en del land i Europa. Til nå har riktignok de fleste, som Norge, valgt å løse problemet med å stenge grensene for arbeidssøkende utlendinger. Men i realiteten er standpunktet tatt ut fra samme beveggrunn; våre ressurser er noe som bare tilkommer oss selv og vårt ansvar begrenser seg til innbyggerne i vårt eget område.

Dette er ingen ny løsning på det som i bunn og grunn er et fattigdomsproblem. Fattigstellet i Norge ble fra 1700-tallet av bygd opp omkring to hovedpunkter, nemlig at all fremmed betling (tigging) skulle avskaffes og at det enkelte sogn selv skulle sørge for sine fattige. I Gjerstad hadde sogneprest Lars Larsen Eskildsen i 1782 organisert fattigstellet på dette grunnlag.

1807 forfattet imidlertid sogneprest Søren Georg Abel en ny «Plan for Fattig-Væsenet i Gierestads Hoved-Sogn». Han sier innledningsvis at «Et hensigtsmessig og med Stedets Lokale passende Fattig-Væsen, hører unægtelig til de mest velgiørende Indretninger i et Sogn», og føyer til: «Gjerestad har hidentil manglet dette». Det kan tyde på at Lars Eskildsens plan for fattigomsorgen ikke hadde fungert etter sin hensikt. Eskildsen døde samme år som planen ble satt i verk (1782) og fikk dermed ikke anledning til å følge den opp.

Men nå i 1807 mente Abel at tida var inne for et nytt forsøk. Napoleonskrig og krisetid sto for døra. Abels plan inneholdt de to obligatoriske grunnsetningene: – Om fremmed Betleries Afskaffelse. – Om Sognets egne Fattiges Forsørgelse. I § 1 slås det fast: «Alt Betlerie af Omløbende fra fremmede Sogne ... skal aldeles være avskaffet og ej tillades mere». For å forhindre «dette slags Uvæsen», som sognepresten kalte det, skulle enhver innbygger i Gjerstad straks en betler eller landstryker satte sin fot innenfor bygdas grenser, vise han ut igjen og om nødvendig «lade ham følge paa nærmeste Vej Hjemad».

All Hjelp til fattige tiggere ut over det nødvendigste til livets opphold, ble straffet med bøter på 1 riksdaler, som tilfalt fattigkassa. Bare dersom betleren var så syk at hans helbred eller liv sto i fare, kunne han få være inntil videre; «thi da byder Menneskekierlighed og Kristendom at Pleije ham».

Garanterte jorddrotten for at den fremmede som kom til bygda ble anvist så mye jord til dyrking at han ikke falt «Sognets Fattig-Væsen til Byrde», fikk han slå seg ned.

Heller ikke sognets egne fattige skulle ha lov til å farte rundt og tigge; «thi med Betlerie næres Dovenskab, Liderlighed og flere Laster». Til å ta seg av dette forsorgsarbeidet ble det opprettet en fattigkommisjon som besto av sognepresten, prestens medhjelpere, fire menn fra øverbygda og fire menn fra ytterbygda. Dessuten skulle klokkeren være med, da «der gives ellers ingen, her som i Sogneprestens Forfald og ved Vacancer kan bestyre Skrivningen».

Fattigdomskommisjonen skulle møtes to ganger i året, i januar og i juli. Da måtte de fattige selv anmelde sine krav: «Enhver Fattig der vil vente Understøttelse ... anmelder sin Forfatning og Trang». Kommisjonen skulle vurdere den enkeltes behov sett i forhold til hans arbeidsevne.

Fattigunderstøttelsen ble i hovedsak gitt i form av kornlegd, dvs. at visse gårdsbruk var ansvarlige for å forsyne sine fattige med en bestemt mengde korn.

Fattigdomsproblemet var i vesentlig grad et arbeidsløshetsproblem. Det fremgår vel så klart av den fattigplanen Lars Eskildsen forfattet i 1782 (Se Agderposten [2. mars] 1985). Ved å hindre fremmede «betlere» i å streife om fra bygd til bygd der de frembød sin arbeidskraft i onnetidene, ville en samtidig sikre bygdas egne fattige arbeid og underholdning. De knappe ressurser strakk knapt nok til for bygdas egne innbyggere.

Fattigstellet i Gjerstad er i det store og hele representativt for fattigstellet i resten av Norge; betleriets avskaffelse og omsorg for egne fattige. Eller sagt på en mer direkte måte: Konsentrasjon om bruk av egne ressurser til egne formål. Det er det Nigeria gjør i dag. Det er forståelig sett ut fra deres ressurssituasjon. Men vi kaller det barbarisk. Norge og Europa har lært seg en annen metode: Innvandrerstopp. 

Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: KA0911-610, Gjerstad kommune, Fattigvesenet.

Se relatert artikkel, «Fattigforsorg og arbeidskraft», Agderposten 2. mars 1985.