Løvekannen fra Sauherad

Ruth Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 22. juni 1985

En akvamanile er en vannkanne som ble brukt til liturgisk håndvask i den katolske kirke. Kannene er støpt i bronse, som oftest i dyreform. Etter reformasjonen må en del av dem ha blitt tatt vare på av bønder med tilknytning til sin sognekirke, for så å komme til museene i løpet av 1800-årene. De fleste akvamaniler i skandinaviske museer er av tysk opprinnelse.

Aust-Agder-Museets akvamanile har forgylte partier i hodet, i øvre del av forbenene opp til det brede mankebånd over halsen, og over bakpartiet som en stor hjerteform. De forgylte partiene har røde konturer og er dekorert med prikkete linjer i sort. Mellom forbenene er malt en bladgren i sort, ører og øyeepler er trykket opp i sort og rødt. Fargespor er sjeldne på slike kanner. Tuten gjennom kjeften er av nyere dato, antagelig loddet på ved innkomsten til museet i 1856.

De tyske kunsthistorikere Otto von Falke og Erich Meyer skriver i 1935 at denne kannen er et nordtysk arbeid fra 1200-årene. I så fall er årstallet 1351 som er risset inn på høyre side av hodet, en senere tilføyelse. Kanskje er det satt på da kannen kom til kirken i Telemark? Vi kan antagelig regne med en viss forflytning av kirkelig utstyr fra sentrale opphavs- eller brukssteder til mer perifere, etterhvert som nytt inventar ble skjenket til rikere kirker.

Akvamanilen er en gave fra sorenskriver i Nedre Telemark, Conrad Nicolai Schwach, som ved denne gaven tok opp igjen kontakten med sin ungdoms Arendal. Han var som flere av sin samtids embetsmenn interessert i kunst, historie og arkeologi, og han samlet på mynter, kobberstikk og litografier. I Trondheimstiden var han med på å starte Kunstforeningen, og deltok i det forberedende arbeid med restaureringen av Nidarosdomen. På tingreisene i Telemark samlet han inn tradisjoner og sagn, og opplysninger om bygninger og gjenstander.

Dessverre var Schwach som mange av forrige århundres innsamlere lite nøye med å opplyse hvem han hadde kjøpt gjenstander av, eller hvilken gård de hadde vært oppbevart på. Det gjelder jo i stor grad norsk folkekunst i museene at bare distriktsnavn som Setesdal eller Telemark er notert, mens bygd og gård og eier mangler. Antikvar Nicolaisen skriver imidlertid i 1860-årene at denne akvamanilen antagelig stammer fra Sauherad kirke.

Schwach skriver i sitt brev til museet 26. august 1856 at «Min Jagt efter Antiquiteter har ikke været heldigere, uagtet jeg paa Thingene jevnlig har opfordret Almuen til at vise mig hvad de havde og sælge mig hvad de maatte ville afstaae. Alt hvad jeg har opdrevet er Følgende: Et Lavatorium af Messing. Dette Kar, som jeg kjøbte i Saude for 3 Spd. veier 9 Mærker og rummer lidt over 3 Pægle, det forestiller et fiirføddet Dyr, meest ligner det en Hest, men slet formet. I Dyrets Mund er befæstet en Tud, hvorigjennem den gjennem et Hul i dets Hoved paafyldte Vædske kan udskjænkes. På høire side af Dyrets hals er indgraveret Aarstallet 1351 med Ziffere, som synes at tilhøre hin Tid. Som Hank tjener en Slange, som fra Dyrets Rumpe bøier sig om dets Ryg til Halsen. Saadanne Kar findes i mange Museer, i det bergenske saae jeg 4 eller 5 i Form af Løve, Hjort, Hest og Svane. De ere saaledes ikke rare, men dersom Arendals Museum intet saadant har, vil jeg med Fornøielse forære det mit her beskrevne.»

Akvamanilen er en av de ganske få gjenstander fra middelalderen i museet. Derimot finnes endel yngre bygdekunst fra Telemark, det meste kommet inn før og etter århundreskiftet. Dette har en naturlig plass i samlingene, når vi tenker på kulturimpulsene fra Telemark, det skapende oppkomme i rosemaling, treskjæring, metallarbeid og byggekunst, impulser som også har beriket bygdene i Aust-Agder. 

Referanser til KUBENs samlinger
Gjenstand: AAM.05892, kanne.
Arkiv: PA-2672, originalmanuskriptet til Schwachs selvbiografi, «Erindringer af mit Liv».