Norske sjøfolks meny på 1800-tallets skip

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 7. desember 1985

I begynnelsen av 1800-årene så ukens meny ombord i mange norske skuter slik ut:

Mandag: Tørrfisk og byggrynsgrøt.
Tirsdag: Salt kjøtt eller flesk, og erter.
Onsdag: Tørrfisk og byggrynsgrøt.
Torsdag: Salt kjøtt eller flesk, og erter.
Fredag: Tørrfisk og byggrynsgrøt.
Lørdag: Tørrfisk og byggrynsgrøt.
Søndag: Salt kjøtt eller flesk, og erter.

Denne fantasifulle spiseseddel var i 1880-årene forbedret til:

Mandag: Helegrynssuppe og saltkjøtt.
Tirsdag: Erter og flesk.
Onsdag: Kokt tørrfisk, helegryns-sirupssuppe.
Torsdag: Erter og flesk.
Fredag: Helegrynssuppe og saltkjøtt.
Lørdag: Kokt tørrfisk, helegryns-sirupssuppe.
Søndag: Erter og flesk.

Poteter hørte med, såsant det fantes ombord. Dette var viktig, for poteten er en verdifull C-vitaminkilde.

Etter 1890 begynte hermetikken delvis å fortrenge saltkjøttet og tørrfisken, og bidro til et mer variert kosthold. Fiskeboller satte sitt preg på menyen. Men overdreven bruk av hermetisk mat var farlig, det viste seg under langfart at det disponerte for beri-beri. Distriktslege Stian Erichsen (1867–1953) i Holt interesserte seg for sjøfolks helse og kosthold. Hans undersøkelse av hyppigheten av beri-beri og skjørbuk i handelsflåten førte til at kostholdet ombord ble omlagt ved nytt reglement i vårt århundre.

På seilskutene ble forrådet av salt kjøtt og flesk oppbevart i to store, solide og fint beslåtte saltkjøtt-dunker. De hadde sin plass forsvarlig fastsurret på hyttetaket akterut, og var for sikkerhets skyld forsynt med digre hengelåser. De var gjerne laget av oljet eik eller teak. Beslagene kunne være av tykk, blankpusset messing.

Kostreglementet for den norske handelsflåte 1894 satte som norm 625 gram saltkjøtt eller 500 gram ferskt kjøtt eller 350 gram preservert (hermetisk) kjøtt pr. mann pr. kjøttdag. Etter dette kan innholdet av to saltkjøttholker knapt ha rukket til mer enn tre ukers saltkjøttmiddager for offiserer og mannskap på en gjennomsnittsskute. Vi vet forøvrig at kjøttbeholdningen ble drøyet med innkjøpt ferskmat når anledning fantes. Man hadde dessuten ofte «levende proviant» med ombord i form av gris eller annet småfe.

Aust-Agder-Museet var i 1972 så heldig å få som gave fra fru Ingrid Matzinger, Grønnholmen, Risør, en flott saltkjøttholk eller «kjødd-ters». Den ble fisket opp utenfor Grønnholmen etter den finske barken «Osmans» forlis i mars 1939 av brødrene Knut og Berge Kjørvig, Risør. Ingeniør Alf Matzinger kjøpte dunken av dem, og restaurerte lokket og beslagene. Den er oval, med skrå sider og flatt lokk. Lokket har svære hengsler av messing og en diger hengelås. Treverket er oljet teak, gjordene er av aluminiumsmalt jern. «Osman» var vel bygget rundt begynnelsen av århundret.

Fra ca. 1910 stammer et foto av et ukjent skipsmannskap som antagelig har vært helt eller delvis hjemmehørende på Tromøy. Vi ser kapteinen med frue og sønn omgitt av offiserer og mannskap, fotografert akterut ved hytteveggen. På hyttetaket ser vi to saltkjøttholker fastsurret. Museet kjøpte bildet fra brukthandler Robert Pedersen i Arendal, og han opplyste at det stammet fra hans svigerforeldres hjem på Tromøy, men kunne ikke si hvem personene var. Kan noen av leserne hjelpe oss med å identifisere dem, er Aust-Agder-Museet takknemlig!

Fortsatt er salt kjøtt og erter på spiseseddelen både til sjøs og på land. Men skipskostens monotone ensformighet er i dag avløst av en variasjon som våre forfedre neppe kunne forestille seg. Dypfryste ferskmatvarer av kjøtt, fisk og grønnsaker er takket være moderne kjøleteknikk blitt allemannseie, og beri-beri har ingen av den oppvoksende slekt hørt om. Og godt er det! 

Referanser til KUBENs samlinger
Gjenstander: AAM.B.1119, fotografi; AAM.14562, dunk.