Shakespeare gikk med ring i øret

Ruth Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 16. mars 1985

Forleden var det en vakker ung mann på museet med en gullring i øret. Den kortklipte punkerfrisyren fremhevet det lille glimt av gull mot hodets form. Det minte meg om min barndoms somre i Vestfold, med rekken av gamle sjøfolk og hvalfangere på benken på bryggen. En av dem var det noe spesielt ved: han hadde en gullring i det ene øret. Min far fortalte meg at det var den siste tilbake av de sjøfolk som fulgte denne gamle skikken. Hvorfor brukte han den?

Jo, det var til vern mot gikta, som kunne være lei for mange eldre sjøfolk. Av ren forfengelighet kunne man ikke regne med at øreringen var satt på. Men egentlig virket den jo ganske eksotisk i de prosaiske 30-årene.

I 1950-årene undersøkte etnologen Lily Weiser-Aall fenomenet «Menn med øreringer i Norge», og skrev om det i et hefte utgitt av Norsk Folkemuseum i 1957. Den er skrevet på grunnlag av bl.a. spørrelister fra forskjellige kanter av Norge.

Lily Weiser-Aall skriver at i siste del av forrige århundre og langt inn i vårt eget gikk en del menn med øreringer, og at det var en lang tradisjon i Europa, såvelsom i Afrika og Asia. Skikken kom til Europa i middelalderen gjennom kontakten med maurerne. Det finnes eksempler i portrettkunsten både fra 1500- og 1600-årene, men blomstringstiden synes å ha vært fra 1760–1860. Etter den franske revolusjon, da langbuksene slo ut knebuksene som mote, influert av sjømanns- og arbeiderdrakten, fikk også øreringer innpass i alle sosiale lag.

Det ser ut til at omkring 1870 var det mest sjømenn, fiskere, håndverkere og bønder som brukte øreringer, dertil artister, omstreifere og sigøynere. Men opplysningene som finnes om denne skikken, viser at det ikke kan regnes som en motesak, og ikke dreier seg om bestemte yrker. Fellestrekk synes å være at øreringer har vært brukt av menn som har hatt sitt arbeid i det fri hele året og allslags vær. Øreringene skulle nemlig hjelpe for gikt og rennende, røde øyne, og at det skjerpet synet. I England trodde man også at det beskyttet mot å drukne.

Norske menn synes å ha fått sine øreringer i utlandet, England, Holland eller Amerika. En tømmermann på en Arendalsskute hadde ringer i begge ører, han hadde fått dem i Hamburg, og han trodde det hjalp mot gikt i nakken. Det må vel ha vært en service de kunne skaffe seg i havnebyene på samme måte som tatoveringer.

Troen på at øreringer helbreder mot visse typer sykdommer, mener Lily Weiser Aall kommer av bestemte typer medisinske og kirurgiske behandlingsformer, som bartskjærerne og feltskjærerne drev med. Det var opprinnelig selve hullet i øreflippen som var ledd i behandlingen for gikt, hode- og tannpine, øye- og ørelidelser. Grov tråd av hamp, flettet eller tvunnet tråd av hår, eller silketråd ble brukt for å lage «hank», slik at såret kunne holdes åpent og danne materie, og «trekke verken ut». Ved siden av årelating var det tre måter å lage kunstige sår på og holde dem åpne, som ble brukt i medisinen. Den ene var setaceum, i folkemål snare eller sime, som bestod i å stikke en snor gjennom to hull i huden i nærheten av der det var betennelse, slik at materien kunne renne ut. På samme måte som slike kunstiggjorte sår, skulle hullet i øreflippen virke til å dra verken ut. Folk kunne gå med tråd, trepinne, bly, eller la hullet gro igjen etter behandlingen.

Noen menn har brukt øreringer uten at det har hatt sammenheng med tro på legedom mot sykdom. Det er jo et middel til å fremheve seg selv, til å markere et særpreg, – og hvorfor ikke?

Referanser til KUBENs samlinger
Boksamling: Aall, Lily Weiser: Menn med øreringer i Norge. Oslo 1957. (Ref.)