Sjeldne ovner fra Colbjørnsvig og Pusnes

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 14. januar 1985

«Gamle norske ovner» er i dag hederskronte antikviteter. Men «Gamle norske ovner» er ikke hva som helst av støpegods, selv om det både er norsk, og nokså gammelt: rett besett skal begrepet kun oppfatte ovner som er laget på de gamle jernverkene, altså de privilegerte bedrifter fra 1700-tallet og tidligere, som produserte ovner av jern fra egen masovn. Slike bedrifter var jo nettopp Aust-Agder rikt på, vi hadde ikke mindre enn tre jernverk: Egeland, Næs og Froland.

Det store standardverk om gamle norske ovner er Arne Nygård-Nilssens doktoravhandling «Norsk Jernskulptur» som utkom i to bind i 1944. Han slutter da også sin omhyggelige gjennomgåelse av jernverkenes produksjon av ovner og gravminner, omkring 1840. (Selvom både Egeland, Næs, Ulefos, og Bærums Verk produserte ovner, frem til 1884 for de to førstes, og til våre dager for de to sistes vedkommende).

At vi ikke har et tilsvarende verk eller en katalog over nyere norske ovner fra 1840 til 1940, er i dag et savn både for museumsfolk, samlere og kunst- og antikvitetshandlere – og for eierne av slike, ikke helt utgamle, men dog likevel ganske gamle ovner.

Nå viser det seg imidlertid at omtrent samtlige norske ovnsstøperier fra ca. 1860 av har produsert nøyaktig de samme modellene, så igrunnen trengs ikke annet enn en oversikt over disse, med angivelse av hvilke produsenter som har brukt samme modell, og i noenlunde hvilket tidsrom.

For oss som er vant til patent- og mønsterbeskyttede produkter, kan det synes merkelig at det eneste som f. eks. skiller fire nøyaktig like ovner fra hverandre, er at de h.h.v. bærer skilt med teksten «Kragerø No. 26», «Havstad No. 40», «Ulefos No. 187», og «O. Mustad & Søn No. 5».

Eksemplarer av etasjeovner etter mange modeller ble produsert i mange tiår, og kan derfor bare tidfestes omtrentlig, f. eks. «siste del av 1800-årene», perioden «1870–1910» eller lignende, dersom vi ikke vet når huset ovnen ble anskaffet til, var nytt, eller når vi f. eks. vet at Kragerø Jernstøperi ble grunnlagt i 1881. Modellnumrene støperiene anvender, betyr ikke at «No. 2» er mye eldre enn «No. 187»: Alle modellene produsertes parallelt.

Siden alle jernstøperiene anvendte de samme modellene, må det bety at de har fått modeller fra en felles leverandør her hjemme eller i utlandet. At man som enkelte hevder – har «stjålet» modeller fra hverandre ved å kjøpe konkurrentens ovn og så etterstøpe den, lyder for utrolig. Dessuten ville produktet da blitt upresist og dårlig støpt, «flaut» som tyskerne sier. En etterstøping har dessuten det drawback at kopien blir ca. 2 prosent mindre enn originalen, som følge av krymping ved avkjøling. 

Her i Aust-Agder finnes ovner fra omtrent alle landets jernstøperier. Men hovedmengden er nok fra Havstad Jernstøperi, hvis kapasitet kunne forsyne Agderområdet med ovner, komfyrer og annet bygningsstøpegods, foruten at støperiet også hadde store leveranser til skipsbygningsindustrien i Arendalsdistriktet. Havstad hadde også utsalg i Porsgrunn, og tok dermed opp konkurransen med storbedriften Ulefos. Havstad ble grunnlagt i 1854 av fagfolk fra Ulefos, og produserte såvidt vi vet, ovner så sent som i 1920-årene. En fotografisk katalog v/ fotograf H. P. Nielsen, Arendal, ca. 1890 eksisterer i privat eie; Aust-Agder-Arkivet har en brukbar kopi.

Det er ikke mange år siden støpejernsovner fra Havstad gikk som skrapjern til jernhandleren på Svinodden. Idag averteres iallfall etasjeovner som «antikviteter». De blir forhåpentlig bevart i gamle eller nye hus i vårt eget distrikt. Men de høye sylinderovnene for koks eller kull (deres støpearbeid er jo betydelig mer krevende enn etasjeovnenes) står fortsatt ikke i særlig kurs. Nostalgi- og energikrise-bølgen har hittil bare bragt ved-ovnene, og dermed de gamle etasjeovnene, til heder og verdighet. Men rundfyring med koks er ikke noe dumt alternativ til ved, strøm eller olje. Og en praktfull sylinderovn fra Havstad er såmenn ikke noen dårlig antikvitet

Vedkomfyren, som for alvor kom i bruk hos oss nettopp i 1850-årene, er i dag på vei til å bli antikvitet, og seiler inn igjen i kjøkken og på hytte på nostalgiens brede bølge. Og det er unektelig en egen koselig stemning i et kjøkken når det durer i en velpusset, blank vedkomfyr med messingrekke, og en kobber kaffekjele er i ferd med å fremstille nykokt kaffe mens munkejernet sørger for nystekte munker.

Men det var ikke bare Havstad som produserte ovner og annet støpegods i vårt distrikt. På Pusnes (grunnlagt 1875) var det i de første 25 årene ikke bare mekanisk verksted og støperi for skipstilbehør, men også en ganske betydelig ovnproduksjon. Hvor omfattende denne produksjonen var, vet vi ikke riktig, fordi vi hittil ikke har sett en eneste bevart katalog over Pusnesovnene, og fordi bedriftens gamle arkiv stort sett er borte.

Aust-Agder-Museet har derfor stor nytte av at eiere av Pusnesovner henvender seg til museet med opplysning om sine ovner, slik at museet kan få dem registrert og fotografert. Aller best ville det selvsagt vært om Tromøy Historielag blant sine medlemmer kunne få i stand en «ovnspatrulje» med fotoapparat og notisblokk og metermål, som kunne besøke eierne og gjøre registreringsjobben!

Vi vet altfor lite om hvor stor bredde det var i denne produksjonen og vi har nokså svevende begreper om når den ble nedlagt. Det later til at det skjedde da Harald Berthelsen ble ene-eier, altså rundt århundreskiftet.

Enda en bedrift ved Arendal produserte ovner, nemlig «Colbiørns Vigens Iern Støberie» i Kolbjørnsvig på Hisøy. Dette var en meget beskjeden bedrift, som ble grunnlagt visstnok ca. 1850 av blokkmakermester Aanen von Kampen (1817–87) i Arendal for å produsere ovner samt skipsstøpegods. I 1865 solgte han bedriften til støperimester Peter Mandrup Tuxen (1829–1876), sønn av apoteker Tuxen i Arendal. Etter Tuxens død 1875 ble bedriften overtatt av Arendalskjøpmennene Joseph Hammer og Nicolai Olsen. I 1880 ble ingeniør Severin Røer (1854–1914) bestyrer og medeier, og under hans ledelse ble driften omlagt, modernisert og utvidet. Ovnsproduksjonen ble nedlagt i Røers tid, antagelig etter en brann i 1886. Benevnelsen «Colbiørns Vigens Iern Støberie» ble – uvisst når – byttet ut med «Arendals mekaniske Verksted». Etter Røers død gikk bedriften over til nye eiere: N.B. Thorsen og Anders Fløistad. Selskapet eksisterer som kjent fremdeles, men det store spørsmål er: Kan det finnes opplysninger om den tidlige produksjon av ovner?

Undertegnede har omtrent aldri støtt på ovner fra Colbiørns Vigens Iern Støberie. Til vårt hus i Håvet 36 (oppført 1854) har det vært anskaffet ovner derfra. Det eksisterer en eneste, medtatt sideplate fra en slik ovn, med firmanavnet på, hos oss. I et hus i Øyestad har jeg sett en liten etasjeovn – temmelig lik Næs Verks typer fra 1840- og 50-årene, fra Colbiørns Vigen. 

Derfor, kjære eiere: Fortell museet om deres Colbiørnsvig-ovner, og la dem registreres. Siden bedriftens start er så uklar (1830-årene og 1860 oppgis som stiftelsesår) er husets alder også av betydning.

Til slutt litt om Grimstad jernstøperi. Dets historie er minst like uklar som Colbiørns Vigens. Støperiets historie går visstnok tilbake til Smia i Hasseldalen, som smed A.C. Molløe anla i 1848. I 1871, etter Molløes død, tok Thorbjørn Halvorsen fra Næs Verk borgerskap i Grimstad som mekanikus, smedmester og jernstøper og ble eier eller medeier i «Grimstad mekaniske Verksted og Jernstøberi». Men allerede i 1873 overtok mekanikus Johannes Pedersen (d. 1919) fra Fossum Jernverk ved Skien, som i 60-årene kom til Grimstad og tok borgerskap, bedriften i Hasseldalen. Produksjonen av ovner ved Grimstad mek. Verksted og Jernstøberi i Hasseldalen foregikk visstnok bare i 1880-årene, så ovner fra Grimstad jernstøberi er sjeldne.

I 1902 bygget Johs. Pedersen et nytt, større verksted på Bieodd-pynten. Det ble drevet av familien til 1965, da det gikk over til andre eiere.

Ovenstående beretning er meddelt Grimstad Bymuseum av familien Pedersen. I Grimstad Bys Historie meddeles at det mekaniske verksted og støberi ble anlagt i Hasseldalen av Thorbjørn Halvorsen og Kjær, som begge kom fra Nes Verk. «Her støptes kakkelovne, forskjellig slags skibs-støpegods m.v. En tid eides verkstedet av Jacob Jacobsen Molland, P.C. Falchenberg m. fl.» – mens derimot Molløe smie, som i 1873 ble overtatt av Johs. Pedersen, opplyses å ha ligget på Bieodden, «hvor det nuværende Grimstad mek. Verksted og Støperi ble oppført i 1902.»

Litt forskning i hjemmelsdokumenter og firmaregistre vil antagelig gi de vesentlige data på bordet, – men neppe fremskaffe produktene: Ovnene. Da Kristen Mørlands gård i Storgaten i Grimstad ble ombygget og modernisert, kom en stor, fin etasjeovn derfra til Grimstad Bymuseum. Ovnen er merket Grimstad jernstøberi. Før brannen i Lillesand Rådhus sto en fin etasjeovn fra Grimstad Jernstøperi i ovnsnisjen i den vestre stue ved midtgangen i første etasje. Ovnen ble tatt vare på, men er ikke satt tilbake på plass etter brannen. I Grimstad Bymuseum og på Ugland gård finnes en ovn av mindre format. Det måtte være merkelig om det ikke skulle finnes flere rundt omkring i Grimstad og omegn, kanskje i hus som er oppført i 1880-årene?

De store etasjeovnene er av ypperlig kvalitet. Når ovnsproduksjonen her tok så snart slutt, kan det ha sammenheng både med at det var stor konkurranse på det lokale marked, særlig fra Havstad, og at forretnings- og bankkrakket i Arendal 1886 førte til stillstand i byggevirksomheten.

Og så: God ovnsjakt.

Opplysninger mottas med takk av undertegnede, c/o Aust-Agder-Museet.