Engelsk gulvur fra Arendals første kirke

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 5. juli 1986

Uret vi her viser, ble innkjøpt til Arendals Museum høsten 1941 fra tannlege Lorentz K. Wagles dødsbo, Arendal. Tannlegens samling var tildels innkjøpt i Belgia hvor han i mange år drev praksis i Antwerpen. Selvom gulvuret er av engelsk opprinnelse, er det uomtvistelig et gammelt Arendals-stykke, som vi snart skal påpeke. 

Verket er et fint åttedagers messingverk som viser dato, og har egen sekund-tallskive. Det er signert Joseph Foster, Exchange Alley («London» er underforstått!). Joseph Foster fikk borgerskap som urmakermester og medlem av «Clockmakers’ Company» i London i 1691, og vårt ur kan ikke være særlig mye yngre. Som adressen viser, holdt han til i City, like ved børsen. Kassen er like gammel som verket, også den engelsk. Den er av furu som er gulbeiset og lakkert, med brunbeisede detaljer. Det er uvanlig at et så utsøkt urverk holder til i en kasse av så simpelt tre. Men på kassedørens innside ser vi spor av gulhvit grundering og dypt blågrønn maling. Urkassen har antagelig vært grønnlakkert, med kineseridekor i gull. 

At uret med kasse ble innkjøpt i London av Arendalsmenn, ser vi av den usedvanlige messingplaten på urhusets toppfrise, med inngraverte navn der den engelske gravørens misforståelser forteller sitt: 

Laurids Christensen danneuig
Thöris Christensen Mandal
Sofren Andersen Xéshiill
Christen Tommesen Arendahl

Her er vi midt i det sørlandske handelspatrisiat på slutten av 1600-tallet:

Lauritz Christensen Dannevig, som døde i 1701, var skipper og reder i Eide sogn. Han var fornemt gift med Helvig Samuelsdatter, hennes foreldre var Samuel Lauritzen til Nørholm (1608–1666) og Maren Friis fra Landvig adelige setegård. Lauritz og Helvig er stamforeldre bl.a. til Eyde-familien og til Kallevig-familien.

Tørres Christensen «Mandal» (skrev seg egentlig Nedenæs) var den rike og mektige Messel-slekten fra Froland. Han var født på Nedenes Kongsgård omkring 1655, slo seg ned som kjøpmann i Mandal, og ble stedets største handelsmann, kalt «Kongen i Mandal». I 1684 giftet han seg med den rike, innvandrede kjøpmann Morten Mortensen Als’ datter Maren. Tørres Christensen døde i 1721.

Søfren Andersen Næskiil var sønn av den velstående gjestgiver Anders Nielssen i Neskilen og Birgitte Thomasdatter. Søfren Andersen var skipsreder og trelasthandler med borgerskap til Christianssand, hvor han bodde. Han giftet seg med trelasthandler i Arendal, Anders Søfrensens og hustru Kirsten Ellefsdatter Havsøens datter Inger. Hun var født i 1666. Ved Søfren Andersens død tidlig i 1690-årene ble hun enke, og giftet seg igjen med borgermester Peder Sørensen Balle i Christianssand og fikk med ham en sønn i 1698.

Inger Andersdatter hadde en bror i Arendal, som også het Søfren Andersen (1652–1707) og var trelasthandler og reder. De to Søren Andersener var altså svogere. Søren Andersen i Arendal var 1689 blitt gift med Karen Lauritzdatter Brinch (1669–1733), datter av Lauritz Pedersen Brinch til Langsæ, hvis enke etterpå ble Søren Andersens og Ingers stemor. Søren Andersen «Arendal» var med andre ord gift med sin stesøster.

Christen Thommesen «Arendahl» (1673–1712) kalte seg med bynavnet for å unngå sammenblanding med Christen Thommesen «Guldsmedengen». Begge Christen-er tilhørte Havsøy-ætten, «Arendal» på farssiden, «Guldsmedengen» på morssiden. (Se «Nytt om Gammelt» om «Vindu fra Kolbjørnsvik, 1685»). I 1708, da «Søfren Andersen Arendal» hadde vært død i ett år og sørgetiden var ute, giftet Christen Thommesen Arendal seg med enken Karen Lauritzdatter Brinch (1669–1733). Hun var hans kusine.

Hvis leseren har greid å følge noenlunde med i svingene, har han forstått hvor inngiftet, besvogret og beslektet det sørlandske aristokrati var i 1600- og 1700-årene med «hinannen».

Likevel kan det ikke først og fremst være de mer eller mindre tydelige familiebånd som er grunnen til at herrene satte sine navn på uret, de har snarere «hatt kaniner sammen», altså forretninger. Avdøde fylkesarkivar O.A. Aalholm sa engang «i forbifarten» at Wagle-uret var en gave fra rederne av skipet «Concordia» til Arendals første kirke, hvor det vel sto i sakristiet. Uret fulgte så med over i Arendals annen kirke (1836), men er blitt sjaltet ut etter at den tredje Trefoldighetskirken sto ferdig 1887. Og hvem sto som hovedentreprenører for den kirken, om ikke byggmester Carl Wagle og hans sønn arkitekt Lorentz Christian Wagle – den antikvitetssamlende tannleges onkel og fetter. Ved rivningen av den gamle kirken må uret være kommet i Wagle-slektens eie.

Om de gamle redere virkelig hadde et skip «Concordia» sammen, har jeg ikke kunnet konstatere. Navnet betyr jo «Enigheden» og var også senere brukt som skutenavn i Arendal. Foranledningen til ur-gaven kan ha vært frelse fra havsnød, eller takk for en heldig avsluttet handel.