Et stolt skips endeligt

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 14. juni 1986

Nyinnkommet til Aust-Agder-Museets sjøfartssamling, ‒ sikkert via omveier fra Bertrand Jacobsens rederikontor i Arendal, er et stort fotografi av en havarert bark, som er buksert inn på havnen i Cardiff. 

Fotografen er Georg Barth, 232 Corporation Road, Cardiff, ‒ altså en nordmann.

Med forstørrelsesglass leses skipsnavnet «Gartha» på skutesiden. Bark «Gartha» på 800 t. ble bygget av den legendariske emissær, skipsbyggmester, reder, skog- og brukseier Terje A. Mørland på hans verft på Nedre Gartha i Moland i 1894, og sendt ut på verdenshavene med Peder Tengelsen som fører. Året etter, i 1895, er skuten foreviget i et fint maleri, utført av en ukjent skutemaler i Hong Kong. Tengelsen sto som fører ut 1906, i 1907 overtok E. Olsen, Skjulestad, kommandoen.

Som reder står i Veritasregistret oppført «T. A. Mørland med flere» inntil fra 1905 «A/S Bark Gartha ved T. A. Mørland» er eier. I desember 1912 ble skipet solgt til et nytt «A/S Bark Gartha» disponert av konsul og skipsreder i Arendal Bertrand Jacobsen. Kaptein Olsen Skjulestad gikk da fra borde, og kaptein S. Nielsen ble skipets nye fører.

Om det var eierskiftet, eller hva som ga uheldig resultat, skal være usagt. Sikkert er det iallfall at på første reis under nytt rederis flagg, skjedde katastrofen: På overfarten til Cardiff januar-februar 1913 kom «Gartha» ut for overhendig uvær med voldsomme vinterstormer. Etter svært lang tid i sjøen ble den til slutt tauet inn til Cardiff, og kondemnert. I mars ble vraket solgt til Appeldore for 500 pund sterling.

Barths fotografi viser tydelig hvilken voldsom medfart vinterværet i Nordsjøen har gitt skuta.

Riggen er et eneste kaos etter at formast og stormast er brukket. Skipet ligger dypt i vannet og er åpenbart sprunget kraftig lekk.

Slike bilder av et skips tilstand etter havari, stranding eller forlis var det ikke uvanlig at kapteinen lot besørge, når forholdene gjorde det mulig. De tjente som verdifull dokumentasjon overfor rederiet og myndighetene hjemme. De kunne på ugjendrivelig måte vise hva besiktigelsesrapporter, skade-takster, sjøforklaringer og skipsjournaler på sin vis likeledes meddelte. Det er klart at fotografikunsten her ble et verdifullt medium.

Men også lenge før den tid, søkte skipsførerne å få istand eksakt billeddokumentasjon av kritiske eller katastrofale hendelser for skipet.

Innen skipsportrettmaleriet var det en egen gren som gjaldt «Skip N.N. i orkanen (år og dato) i ...sjøen / ...havet», der vi ser skuten blant frådende bølger seilende for stumpene. Her var det mer tale om en minneverdig situasjon, enn en helt eksakt fremstilling.

Men helt tilbake fra 1783 har vi i Arendal et godt eksempel på nøyaktig dokumentasjon ved billedkunstens hjelp: 3. oktober 1783 opplevde kaptein Wittus Juell, fører av «Adjutor» av Arendal, at tidevannet i Themsen falt så voldsomt at hans skip ble liggende tørt på stranden ved Wapping i London, hvor det trolig sprang lekk. Han fikk den kjente marinemaler T. Luny til å forevige begivenheten i to bilder, som viser «First View» og «Second View», altså to forskjellige situasjoner i uhellet. Riktignok signerte Luny sine bilder først året etter, men de gjengir sikkert skisser han tok i 1783.