Gud Amor fra Havstad

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 1. mars 1986

Bertel Thorvaldsen (1768-1844) er den eneste danske billedhugger som har oppnådd verdensberømmelse. Han var sønn av en fattig islandsk treskjærer i København, hjalp allerede som barn faren med arbeidet, og slapp 11 år gammel inn på Kunstakademiet som elev. Der vant han i 1793 akademiets store gullmedalje. Med medaljen fulgte et stort reisestipendium til Roma. Dit dro han i 1796, og ble der i 42 år.

Her ble den unge kunstneren grepet av tidens voldsomme interesse for antikkens kunst, først og fremst skulpturen. Med sin monumentale marmorstatue «Jason med det gyldne skinn» slo han i 1802 igjennom og var plutselig Europas største billedhugger. Nå strømmet bestillingene inn både fra Danmark og fra de store kulturland, fra paven, fra fyrster, fra Napoleon, og fra adel og borgerskap fra Trondheim i nord til Messina i sør.

Thorvaldsen ble en fyrste i kunstens verden, med et kjempestort verksted med en mengde hjelpere. Han hadde en kolossal arbeidskraft: 80 statuer, 130 byster, 240 relieffer og 3 lange friser har han utført, alt i klassisk, gresk-romersk stil. Av kristne motiver har han først og fremst skapt Kristus, apostlene og dåpsengelen til Vor Frue kirke i København (ferdig i marmor 1839). Samtiden betraktet Thorvaldsen som gjenoppvekkeren av den klassiske kunst, intet mindre.

Ved hjemkomsten til Danmark 1838 skjenket han alle sine arbeider til et museum for hans kunst. Det sto ferdig 1848, fire år etter Thorvaldsens død.

I 1836 fikk Arendal sin nye, åttekantede kirke, og til alteret bestilte man direkte fra Thorvaldsens atelier i Rom en forminsket Kristus og en ditto dåpsengel. Disse kom altså til Arendal flere år før originalene var ferdighugd i marmor og kom på plass i Københavns domkirke. Dette var sensasjonelt, – og dessverre, nok den siste virkelige sensasjonelle hendelse hva angår kunstens vilkår i vår by.

Da mesteren var død, og museet åpnet, valfartet man til museet og til mesterens grav i museumsgården. Snart fant både den kongelige porselensfabrikk og Bing & Grøndahl ut at det var marked for forminskede gjengivelser av de mest populære verkene. Til dette brukte man brent, men uglasert hvitt porselen, såkalt biscuit. Porselenets matte, mykt hvite, en smule transparente overflate ligner til forveksling marmor. Jo større figurene er, jo mer «ekte» virker de selvfølgelig.

I privat eie kanskje like siden 1855 har det i Arendal vært en slik biscuit-figur i stort format. Det dreier seg om Bing & Grøndahls «Amor stående med buen» som fabrikken første gang lanserte i 1855. Den hadde fra 1879 sin plass i havestuen på konsul Wilhelm Foss’ romantiske Villa «Nystuen» på Havstad.

Huset var tegnet av Arendals-arkitekten Nestor Georgius Thomassen, og var ferdig 1870. Huset brant i 1932, men Amor ble reddet. Thorvaldsens original i marmor ble til i Roma i 1819, men er en omarbeidelse av hans portrettstatue av den lille engelske adelsfrøken Georgia Elisabeth Russel, som han modellerte der i 1815.

Etter et enkelt kjønnsskifte og med vinger og bue som andre nye nødvendige attributter, fungerer Georgiana som en riktig from og elskelig Amor, uten morderiske hensikter. Buen bare støtter hun (han) seg til, og pilene ligger vel forvart i sitt kogger, opphengt på stubben.

«Amor» av biscuit-porselen er 85 cm høy, mens marmorfiguren i Thorvaldsens Museum er en meter høy. Porselensfiguren er selvfølgelig hul, noe en marmorskulptur ikke kan være.

Bing & Grøndahls biscuitfigur fra 1855 er ellers omtrent ikke til å skjelne fra originalen, derfor het det seg da også om Nystuen-eksemplaret at det stammet «fra Thorvaldsens verksted».