Krigstrofé og religiøs kraftkilde

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 31. mai 1986

I menneskehetens krigerske historie finner vi til alle tider, under alle himmelstrøk, en utbredt trang til å markere en seier ved trofeer. Deres form varierer etter kulturelle forutsetninger. Men formålet er alltid å dokumentere eller å symbolisere seieren man har vunnet. Trofeet kan imidlertid ofte også ha et annet og dypere idé-innhold, slik det f.eks. fremtrer ved hodejakt hos enkelte naturfolk. 

Hodejegere fantes i Sørøst-Asia, Melanesia, Afrika og Amerika. I Sør-Amerika er det flere stammer som har vært hodejegere helt opp i nåtid. Mest berømt eller beryktet i så måte er Jivaro-indianerne i Equadors østlige urskogsområder. De er vel ikke mer krigerske eller mer brutale enn andre folkeslag som har praktisert hodejakt, men de har utviklet en særegen og eiendommelig teknikk ved preparering av det erobrede hode: 

Hodehuden til den falne fiende blir omhyggelig flådd av kraniet, deretter behandles den i en langvarig prosess med tørking og krymping med opphetede småstein, inntil den endelig sys sammen i utstoppet stand. Nå er hodet på en litt stor appelsins størrelse, men har beholdt ansiktets individuelle preg. Det er den avdødes ansikt livaktig bevart i kvart format! Prosessen tar minst tre uker og arbeidet utføres på skift fireogtyve timer i døgnet. 

Den etter våre moralnormer barbariske skikk bør dog berømmes ut fra sine egne etiske og kulturelle forutsetninger. I likhet med lignende praksis hos en rekke andre naturfolk, er Jivaro-indianernes hodesamling basert på i seg selv høyverdige etiske prinsipper, nemlig hensynet til å bevare livskvaliteten og fruktbarheten i seierherrens slekt og folk. Hodejakt foregår som regel like lite av grusomhet, som f.eks. kannibalisme har gastronomiske motiver! 

Jivaro-indianerne forestiller seg, i likhet med mange andre folkeslag, at sjelen og livskraften holder til i menneskets hår. Den som får tak i, eller blir eier av, hodet til en fremmed og dermed håret, kan via en magisk, religiøs seremoni skaffe seg herredømme over den avdødes sjel, som så kan tvinges til å virke positivt inn på seierherren og hele hans slekt. 

Hodejakten har også et sosialt innhold: Når Jivaro-krigeren har erobret en fiendes hode, er han forpliktet til å holde en stor fest for stammen. Dette gir ham ære og berømmelse, sosialt sett stiger han i folkets aktelse. Jo mektigere den avdøde var, dess mer ære faller det på seierherren, men desto vanskeligere er det å få sjelen under kontroll. Det kan gå flere måneder fra fienden er drept, til festen holdes. I mellomtiden er seierherren og hans familie underkastet en rekke faste- og tabu-forskrifter til beskyttelse mot den avdødes farlige og hevngjerrige ånd. 

Selve festen har et nøye fastlagt religiøst ritual. Først når alle seremonier er heldig gjennomført, er trofeet vendt til bare å bringe styrke og hell i fremtiden, og kan henges opp og dyrkes som en fetisj i hytten. 

(Opplysninger gitt av kaptein John Aage Wilson, Arendal, og førstekonservator Kjell Falck, Universitetet i Bergen, 1983 og 1952.)