Arendals badehus

Anne Grimstad, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 23. mai 1987

«Badefigurer» var tittelen på et leserinnlegg i Vestlandske Tidende 30. juli 1839. Innsenderen skrev: «Man ser i denne Tid Byens mest besøgte Brygger at vrimle saavel af Børn som Voxne, der i al Mag afklæde sig for at tage et Bad. Indsænderen har med Forbauselse bemærket, med hvilken i det mindste tilsyneladende Ligegyldighed man finder sig i dette for Moralitet og Velanstændighed saa fordærvelige og krænkende Uvæsen og lenge ventet paa foranstaltninger sigtende til sammes Hæmmende.»

«Foranstaltningene» oppsto fra midten av forrige århundre, i form av en rekke badehus i Arendal.

Første badehus

Byens første badehus lå på Tyholmens nordside, vis-a-vis gamle Arendals bryggeri. Det ble nedlagt etter få år av økonomiske grunner.

Andre og tredje badehus

I 1850- og 60-årene ble badehusene Ydun og Hygiæa bygget. De lå rett øst for Dampskipsbrygga, nedenfor Batteriet. Ydun ble først dannet, som aksjeselskap, tilgjengelig for aksjonærene og deres husstander. Deler av befolkningen i byen ble derfor utelukket fra adgang til badet. Nettopp av den grunn ble Hygiæa anlagt noen år etter. I badehuset Hygiæa hadde «hvem som helst» adgang, mot en rimelig betaling. Badeanstaltene hadde åpent bare sommerstid, og kunne tilby kumbad, samt bad i åpen sjø.

Trafikken på Dampskipsbrygga økte jevnt ut gjennom 1860- og 70-årene. Med den økte også forurensningen i sjøen. Boligbyggingen østover tiltok. I «Circulære til Badehuset Yduns Interessenter» kom disse tankene til uttrykk: «... at faa en større mere tidsmæssig Søbadeanstalt, dels fordi kravene til deslige for Sundhed og Velvære saa gavnlige Indretninger nu er voxet i den grad, at de ikke længere kan tilfredsstilles med de gamle Badehuse, dels fordi disses Beliggenhed er uheldig.»

Det som allikevel ble hovedgrunnen til at Ydun og Hygiæa ble revet, var planene om å anlegge vei fra «den østlige Ende av Hotellbryggens forlængelse til Barbo Brygge.» Selv mot slutten av virksomheten ved de to badeanstaltene var besøkstallet høyt. I 1884 ble det ved Ydun og Hygiæa til sammen tatt 9700 bad, fordelt på tre sommermåneder.

Fjerde badehus

Johan Hanssen (direktør i Arendals Skibsassuranceforening, stortingsmann for Arendal og Grimstad) bygget i 1860-årene et varmtvannsanlegg på sin tomt ved Kittelsbukt. Anlegget ble benyttet av byens befolkning fram til hans død i 1889, og var et av Hanssens «velgjørenhedsværk», som ifølge beretningene ga minimal avkastning for hans egen del.

Femte badehus

I generalforsamlingen for Arendals samlag for brændevinshandel i 1880, la Dr. Fr. Kittel fram forslag om å opprette et nytt bad i Arendal. Fire år etter overtok Samlaget eiendommen etter Hans Christian Foss på Tyholmen (matrikkelnummer 243). Badehuskomitéen innhentet tegninger og overslag til bygging av «Søbad og Varmbadafdeling». Ifølge deres beregninger ville kostnadene beløpe seg til ca. kr. 42.000, men innen badehuset sto ferdig, kostet anlegget omtrent det dobbelte. Arendals samlag for brændevinshandel kunne, på grunn av sin gode økonomi, i sin helhet finansiere «Søbadeanstalten». Badehuset var i Samlagets eie helt fram til dets oppløsning i 1885. Da ble anstalten skjenket Arendal kommune i gave.

1. juli er det hundre år siden «Søbadeanstalten» ble åpnet. Badet var en kombinert sjøbad og varmbadanstalt, med mulighet for karbad og bad i åpen sjø. Et av tilbudene til de besøkende var karbad med varmt sjøvann. «De varme Søbade ere et hyppig anvendt og fortrinligt Kurmiddel som en Badeanstalt ikke bør savne» het det i en av beretningene fra badehuskomiteen.

For å nyte godt av stedets bekvemmeligheter måtte de besøkende i 1887 betale følgende: Voksne 20 øre, barn under 15 år 8 øre. Familiebilletter for en sesong kostet 8 eller 10 kroner, avhengig av familiens størrelse.

«Tjenestefolk og i det Hele Folk af den arbeidende Klasse erholder Bad mod 5 øre pr. billet.»

Badet hadde særskilte åpningstider for kvinner og menn. I løpet av en uke var badet åpent 32 timer for «Damer og Pigebørn» og 51 timer for «Herrer og Gutter». Arendals almueskoler hadde adgang til badet på spesielle tider.

Det daglige ansvaret for «Søbadeanstalten» hvilte på «Badekonen» og «Badetjeneren», som tjente 20 øre timen for oppsyn og rengjøring i anstalten.

Historien om badehusene i Arendal kan fortelle om bedrede sanitære forhold i byen, om sosiale omgangsformer, og om privat og offentlig innsats på dette feltet. Den kan også bidra til å kaste lys over hele «badehuskulturen» som vokste fram i landet som helhet i forrige århundre.