Kikhoste eller komse

Ruth Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 14. mars 1987

Vi gjør en vri i dag og skriver om en gjenstand som finnes i Historisk museum i Bergen, i håp om at noen skal kjenne til noe tilsvarende her på våre kanter. På en vel halvannen meter lang stang er festet et kinesisk hode i pappmasje, og på toppen to messinglokk som er løse og som gir lyd fra seg, når stokken støtes mot gulvet. Rundt lokkene henger 6 små bjeller. Stokken har hatt en regulerbar streng langsetter, festet i en blikkboks fylt med spiker, småstein eller liknende som skramlet.

Instrumentet er et hjemmelaget, folkelig instrument, som i Bergen ble kalt «kikhoste». Det ble brukt av de såkalte «kippermusikantene» (uttales kjipper), som var musikanter uten vanlige instrumenter, men med selvlagete tromme- og skramleinstrumenter. Mest mulig lyd og rytme var hensikten.

I Bergen var kippermusikken en nyttårsskikk. Et følge av voksne og halvvoksne gutter samlet seg på Sandvikstorget og gikk en fast rute innover til byen, mens de skranglet og dunket.

I Bergen ble kikhosten også brukt i andre uformelle sammenhenger, for eks. på påsketogene til fjells, som var festtog. Det var vel de mange små reiseradioene som i 1960-årene utdanket egenaktiviteten. Helt til i begynnelsen av 1970-årene var kikhosten også med på julemøtene i Salgs- og Reklameforeningen.

Kipper er et foreldet navn for bøkker, tønnemaker, og det har vært hevdet at kippermusikken har hatt noe spesielt med bøkkerne å gjøre. Mer trolig er det vel kanskje at de brukte tønner, kiper eller kipper, til dette instrumentet. Tomme tønner skramler mest, var et kjent ordtak i gamle dager, da tønner ennå var et uunnværlig kar til oppbevaring og frakting. At dette instrumentet i Bergen ble kalt «kikhoste», kommer vel av lydlikheten med kipper og ikke minst de fæle lydene som ble hostet fram.

Det kinesiske hodet skulle egentlig heller ha vært et tyrkisk hode, for instrumentet må regnes som en folkelig variant av et janitsjarinstrument. Janitsjarmusikken var tyrkernes militærmusikk, som opprinnelig besto bare av slaginstrumenter, trommer, bekkener og triangler. Skrangleinstrumenter med lokk og bjeller kombinert finnes også i andre ikke-europeiske kulturer.

Utgaver av dette instrumentet finnes også på Sørlandet. Kaptein Inge A. Berge, Tromøy, har fortalt meg at han kjente det godt fra skip han seilte med i 1950-årene. Han tegnet opp en lang stang som et kosteskaft, som det var festet en blikkboks, kjeksboks eller liknende til, gjerne med noe som skramlet inni. Over boksen gikk 3–4 strenger, og øverst var to lokk festet i hverandre. En stikke av hardwood ble brukt til å slå med. Navnet var komse.

Kjell Rosenberg i Lillesand kjenner også komsen i denne formen, og har vært med på å lage slike i 1920–30 årene. Ombord ble komsen gjerne brukt sammen med fiolin, kam eller munnspill. Trekkspill var kostbare instrumenter, som ikke ofte var å se ombord. Komser ble også brukt på dansefester som endel av slagverket, i mangel av trommer. Den kunne også bli kalt «svineblærolin», fordi en svineblære kunne brukes istedenfor blikkboks. Dette er en interessant opplysning, fordi det i middelalderen fantes et instrument med dyreblære, stang og streng, ikke ulik komsen. Den ble i Danmark kalt bumbas, og den kan godt ha eksistert i folkelig bruk gjennom århundrene.

Komsen, som andre hjemmelagete instrumenter, er ved å gå helt i glemmeboken. Komsen som ble brukt ombord til selvlaget underholdning eller til dans i land, fikk dødsstøtet med platespillere, radio og spillegrupper med konvensjonelle instrumenter. Kikhosten på påsketogene forsvant da reiseradio og Sydenreiser overtok, og felles nyttårsmoro konsentrerte seg om kinaputter og raketter.

Hvis noen har vært med på å bruke, lage eller lytte til komse og liknende hjemmelaget rytmemusikk, vil vi på museet gjerne ha kontakt og skrive ned det som ennå huskes, mye eller lite. Enda bedre, kanskje noen ville lage en komse til museet?