Mangletreet, en festegave

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 11. juli 1987

Da folk på Agder rundt 1600 for alvor begynte å «te seg moderne» var det fra Holland de fikk de nye skikkene og motene, fordi trelasten vi solgte, gikk dit.

Folk som ville ut for å tjene penger, gikk i hollandsk tjeneste: Unge piker tok seg huspost i Zaandam, Enkhuizen, Hoorn og Amsterdam. Sjøgutter fra Sørlandet tok hyre på hollandske orlogs- og koffardiskip.

Mange giftet seg hollandsk og ble der nede, andre kom hjem med nymotens klær og skikker, og oppspart kapital. Tjenestejentene hadde kanskje med seg en reisekiste full av utstyr: Lakener, putevar, håndklær, duker og servietter, serker og linneter av fineste hollandske lintøy. Fint lintøy, orden og renslighet var nytt for oss, og ga status. Det samme gjaldt utstyret som fulgte med tøyets stell og oppbevaring: Lintøyskapet, lintøypressen, og mangletreet. Mangletreet har navn etter det germanske ord «å mangle» (to mangle, zu mangeln, te mangel), som betyr å glatte duker, servietter, lakner og håndklær ved å rulle dem om en rund stokk, og gnure denne att og fram på bordplaten mens man presser på med mangletreet eller manglefjelen med begge hender.

Hos oss kom både mangletreet og ordet «å mangle» fra Holland på 1600-tallet. Aust-Agder-Museets eldste og fineste mangletre er fint utskåret av eik, med årstall 1627, eiernavn E.E.D. – for eksempel «Ellen Ellefsdatter»?

Vi finner nesten alltid kvinnenavn på mangletrærne, og gjerne et årstall. Noen ganger står det både forbokstaver for mann og kvinne, og dateringen kan være eksakt, med en dato.

Når vi så vet at såvel mangletre som «banketre» – en slags klubbe man «slo» skitten ut av tøyet med under vaskingen – var vanlige festegaver, altså trolovelsesgaver som ungersvennen helst selv skulle ha forarbeidet og lagt hele sin sjel i for å oppnå pikebarnets «ja», forstår vi at et fint forarbeidet mangletre med utskåren pynt, navn og årstall ikke var bare en vanlig bruksgjenstand. Nei, mangletreet var selve beviset på at Peder og Anna nå var offentlig trolovet og hadde gitt hverandre hånden på det i vitners nærvær. Det var i gammel tid regnet som jevngodt med et ja foran alteret og vel så skjellsettende som et bryllup.

Men vi vet jo også at ikke alle ungersvenner er like flinke til å skjære ut kunstferdige kruseduller i harde mangletrær av eik, bøk eller bjerk. Derfor kan vi i museene finne hele «stimer» av mangletrær som ser ut til å stamme fra samme hånd. En slik gruppe har vi fra området rundt Grimstad.

Fra Beisland er ett med eiernavn K.H.D. - for eksempel Karen Hansdatter, og årstall 1784.

Dekoren er karveskurd samt en lang innskrift: NAAR EN KVINDE VIL HOLDE SINE LINKLÆDER VEL VASKET, RENE OG VEL MANGLET OG ELLERS ER VEL FORSYNET, DA ER DET MEGET SMUGT AF HENDE, OG HENNES VENNER TIL GLÆDE.

Et lignende, datert 1812, er kommet fra Dolholt. Det har omtrent den samme ordlyden, men føyer til litt om ham som skar: DER HAR ET MENNESKE UDSKAARET MIG MEN HAN ER DOG IKKE MIN SKABER.

Det tredje i gruppen er fra 1816 og kommer fra Landvik. Der er det klart at de to allerede har gård å flytte inn på, hun heter K.C.D.H. og han K.O.S.H. og innskriften slår fast at NAAR EN QUINDE HOLDER SINE KLÆDER VEL VASKET RENE OG MANGLET DA ER DET EN DYD AF HENDE I ET HUUS. VASK NET OG MANGLE, DET ER BAADE SMUGT OG HONET AF EN QUINDE, DEN 29. NOV. 1816.

Her har vi nok trolovningsdatoen fastskåret på mangletreet, til evig påminnelse om troskapsløftet de to ga hverandre!

En liten baktanke med å skrive om nettopp denne gruppen av mangletrær med innskrifter fra Grimstadkanten, er naturligvis at det var morsomt om det kunne dukke opp flere av samme sort.

Og kan hende vet noen hvor, og av hvem, de ble skåret?