Mesterstykket fra 1864

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 10. januar 1987

Snekkerfaget har alltid vært et sentralt håndverk i nyere tid, og snekkerlauget var et av de store laug i Arendal siden lauget ble etablert i 1754, med sterke tradisjoner. Sønner fulgte i fedres spor, overtok verksted og redskap, og giftet seg gjerne også «innen faget».

I 1785 underkastet snekkersvenn Niels Terjesen Espeland (1752­–1813) seg mesterprøven etter utstått lære og vandringsår, og løste borgerbrev som mester i Arendal. Han etablerte seg med hus og verksted i «Stranden» (ved Malmbryggen, mellom Vestre og Østre gate. Gatene eksisterte ikke den gang, de ble regulert etter brannen 1863). Her drev han også gjestgiveri. Han var gift første gang med Ane Aanonsdatter (død 1793), deretter med Berthe Kristine Lund (død 1810).

Ved hans død 1813 ble hus og verksted overtatt av sønnen Thomas Andreas Espeland (f. ca. 1795, d. 1867) som ble mester og tok borgerskap 1815. I 1817 giftet han seg med Aase Olsdatter, som iflg. Fr. Foss’ Arendals Byes Historie, døde allerede i 1829.

T.A. Espelands søster Ingeborg var 1812 blitt gift med en innvandret sunnmøring Knud Poulsen (1782–1849). Han løste mesterbrev i Arendal i 1811 og har antagelig vært mestersvenn hos Espeland og har kan hende bestyrt Espelands verksted inntil svogeren ble mester i 1815. I 1818 kjøpte Poulsen seg eget hus i Stranden. Svogerne drev hvert sitt verksted og var jevnbyrdige som byens to ledende møbel- og innredningssnekkere i et halvt århundre. Sammen fikk de i 1830-årene store oppdrag ved arbeidet med Arendals nye kirke. I 1834 klager byens øvrige snekkermestre i Vestlandske Tidende over at Poulsen og Espeland ble favorisert av byggekomiteen. De hadde som de eneste, adgang til arkitekt Groschs tegninger og kunne på det grunnlag bedre kalkulere sine anbud.

Av de årlige lister over byens håndverkere som ble ført av byfogden, ser vi at svogerne jevnlig holder flere drenger og svenner enn noen andre. Begge fikk sønner som fortsatte i profesjonen. Knud Poulsens sønn Peder Carlin Poulsen (1815–1890), som omkring 1850 giftet seg med sin kusine Nicoline Birgitte Espeland, fortsatte farens verksted og arvet hans posisjon som en ledende skikkelse innenfor byens håndverkermiljø.

Thomas Espeland d.y. har sannsynligvis stått læretiden ut og er blitt svenn hos faren. Deretter har han nok fulgt den gamle skikk og har «vandret på sitt fag» i to år. Ferden gikk vanligvis til København og Tyskland, og ga unge geseller praksis og viktig kunnskap om nyheter og moter innen faget, som de ved hjemkomsten tilførte det hjemlige miljø.

Thomas fullførte sitt mesterstykke på farens verksted høsten 1864. Byfogd Vetlesen rykket inn kunngjøring i Vestlandske Tidende om at «Snedkersvend Thomas Espelands Mesterstykke er beroende til Eftersyn paa Snedkermester Espelands Værksted i Kittelsbugt 13/10 1864 kl. 10–12». Tre av byens mest aktede snekkermestre møtte frem og underkastet såvel arbeidstegning som det ferdige møbelstykke kritisk vurdering hvoretter de ga magistraten skriftlig bekreftelse på at det i alle deler befantes godt og forsvarlig utført, og tilrådet mesterbrev utferdiget og borgerskap som snekkermester i Arendal tildelt unge Espeland.

Thomas Espelands virke ble kort, men mesterstykket fra 1864 er bevart den dag i dag.

Han var forlovet med en ung pike fra Vrengen i Øyestad. Men innen de rakk å feire bryllup, ble Thomas syk og døde. Mesterstykket, en fin mahognikommode, ble hennes arv etter ham. Hun giftet seg ikke senere, og kommoden er fremdeles bevart i hennes slekt.

Thomas Espelands mesterstykke fra 1864 er en typisk representant for sin tids stil og smak. Kommoden er utført i massiv mahogni og en så luksuriøs bruk av et kostbart materiale er derimot ikke typisk, men et særsyn.

Vi legger merke til den presise skjæringen på de skråstilte hjørnestolpene, som er riflet med akantusbladverk oppe og nede. Topplaten, forsiden og sargen er svunget i rokokkoens kurver, men ikke i overdreven grad. Skuffefrontene prydes av pålimt pyramidemahognifinér, hvis former danner helt symmetrisk mønster. Materialet og teknikken ble lansert av dyktige engelske møbelsnekkere på 1700-tallet, og var svært utbredt hos oss i 1800-årene. Det spesielle mønstret dannes i rot- eller grenfesteved av mellomamerikansk mahogni og Cubamahogni. Tilsvarende teknikk ble benyttet for valnøttre.

Det ligger mange timers omhyggelig arbeid bak et mesterstykke av slik kvalitet som det Thomas Espeland presenterte i 1864. For hans etterlatte forlovede må kommoden har vært et kjært, men sårt minne om tapt lykke og brustne forhåpninger.

I dag er påviselige gamle mesterstykker – altså slike som kan henføres til kjent mester og datum – meget sjeldne. «Gamle» i den forstand behøver de ikke å være: også nyere mester- og svennestykker har sin store håndverkshistoriske verdi.

Espeland-kommoden er et verdifullt bidrag til vår kunnskap om Arendals møbelhåndverks nivå i forrige århundre.