Om fremmøtet i skolen: Skole uten elever

Kjell-Olav Masdalen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 17. oktober 1987

Da den pietistiske Kong Kristian 6. besøkte Norge sommeren 1733, må han ha gjort seg mange tanker om hva som kunne gjøres for å utvikle landet. Etter at han var kommet tilbake til København kom forordningene på rekke og rad: Konfirmasjonsforordningen av 1736, skoleforordningen av 1739 og fattigforordningen av 1741.

Kirke, skole og sosial omsorg, tre helt sentrale elementer i vårt moderne samfunn. Av disse er kanskje skolen den institusjon som har fått bredest plass i vår bevissthet og størst betydning for utviklingen av kultur og samfunn.

Ikke minst har utviklingen av det lokale selvstyre vært knyttet til skolen. I år som vi feirer 150-års jubileum for det kommunale selvstyre, kan det være verd å minne om at i 1741, nesten 100 år før formannskapslovene av 1837, fikk vi de første kommunale skolekommisjonene. Gjennom folkeskolelovene av 1889 fikk det lokale selvstyre en makt og innflytelse i skolesaker det verken før eller senere har hatt. I sentraliseringsdebatten etter andre verdenskrig har spørsmålet om å bevare den lille lokale folkeskolen stått helt sentralt.

Skolen har ikke inntatt sin dominerende stilling uten kamp. Motstanden har ytret seg på mange vis. Konkurranse fra næringsvirksomhet, sykdom, fattigdom og likegyldighet gjorde at det tok nær 150 år å gjøre skolen til den grunnpilar den er i dagens samfunn.

På 1700-tallet fikk de færreste regelmessig undervisning, om de fikk undervisning i det hele tatt.

Så sent som i 1820- og 30-årene var skolen nærmest en plass hvor elevene «stakk innom», dersom de ikke hadde andre ting som hindret dem. Om dette kan våre skoleprotokoller fortelle mye.

I Barbu

Den første bevarte skoleprotokollen for Barbu har sine første innførsler i 1820. 9. okt. noterte lærer Amundsen følgende i protokollen: «Da der i Ugen fra 2den til 7de d.M. indfandt sig kuns faa Børn i Skolen blev jeg anmodet af Skibsmester Mørland, Christen Jensen, Mad. Boie og Farver Jens Gulbrandsen, at deres Børn, samtlige Drenge og Piger, maatte dagligen gaae i Skole samtidig, indtil Antallet formerede sig ... Nu er Antallet meget tiltaget og bliver det derfor snart Nødvendighed at henvise enhver til sine bestemte Dage.»

Men det ser ikke ut til at bedringen ble varig. I november møtte Petronelle (12 år) til Christen Jensen opp 2 dager, Karen Mathea (13 år) til skipsmester Mørland 5 ganger og Mallene (7 år) til farver Gulbrandsen møtte bare 1 gang på skolen. Amundsen måtte derfor i slutten av måneden konstatere at: «Antallet af daglig Skolesøgende Børn har i denne Maaned været meget ringe og enkelte Dage har kuns fra 4 til 10 Stykker indfundet sig.»

Læreren forklarer dette dels med at barna har «været angrebne af Krillerne» (meslinger). Men barna kom ikke fulltallige tilbake selv om «Krillerne» forsvant. Riktignok steg frammøteprosenten fra 40 i januar 1821 til hele 60 i mars. Enkelte barn møtte flittig opp, andre ikke i det hele tatt. Dessverre gir ikke skoleprotokollen opplysninger om årsaken i egen anmerkningsrubrikk.

Kanskje aner vi en av årsakene når læreren beklager seg over mangelen på skolebøker. «Mangelen paa de fornødne Skolebøger vil man efter haanden bestræbe sig for at afhielpe», lovet skolekommisjonens formann, sogneprest Johnson i mars 1821.

Men i 1823 begynner anmerkningsrubrikken å gi årsaker. 12 år gamle Arne Peder til Knud Terjesens enke er «syg af Udslæt i Hovedet». 12 år gamle Gunder til Erik Gundersens enke «arbeider paa Winkelen (verksted) i Arendal». Altså fattigdom og sykdom.

Men 14 år gamle Carl er med sin far, kaptein Hornbeck «Til Søes». Det er også Peder Severin til kaptein Thorsen. Selvfølgelig kunne de to kapteinene lære sine barn bedre det de behøvde i sitt kommende yrke, enn en skole uten lærebøker. Ellers var det ofte skipperne som kjempet fram en bedre skole for sine barn.

I Holt

Går vi litt fram i tid og østover i landet, til Holt, ser vi at frammøtet ikke var stort der heller. I 1837, ved Holts faste skole, var frammøtet ca. 40 %. For gutter ca. 44 % og for jenter ca. 36 % av pålagte 62 dager i året. I gjennomsnitt gikk barnet dermed bare 25 dager på skolen.

Årsaken til fraværet er nå angitt i over 70 % av tilfellene. Viktigste årsaker er sykdom (40 %). tjeneste eller annet arbeide (30 %) og fattigdom (15 %). Bak «sykdom» skjuler det seg nok også andre årsaker, som mangel på klær, arbeide hjemme på bruk eller plass, eller rett og slett likegyldighet.

I Øyestad

Men andre steder var det enda verre. Omholt krets i Øyestad hadde i 1852 et fremmøte på litt over 30 %. Det gis en rekke årsaker til fraværet. Flere barn «gaaet paa Grubearbeide». Det gjorde Beruld (12 år) fra Omholteie og Mikkel (12 år) fra Gousplas. Sykdom er nevnt. 18 år gamle Ole fra Asdalstrand «Mangler paa Forstanden» og 8 år gamle Terje fra Hammeren er «Svag i Øinene». Han hadde bare vært på skolen 7 av 62 dager i 1853. I blant er årsaken bare «Fattigdom».

I 1860 kom det ny almueskolelov for landet. For første gang forpliktet staten seg til å bidra med midler til skolen, avhengig av størrelse på de lokale bevilgningene. Skolens faglige grunnlag ble styrket gjennom opprettelse av skoledirektørstillinger. Nå begynte fastskolene for alvor å komme og langsomt etablerte skolestua og skolemesteren seg som bygdas kulturelle midtpunkt.

Men det tok tid før elevene kom. I 1867 var fremmøtet i enkelte kretser i Øyestad fortsatt ikke høyere enn ca. 35 %, selv om de fleste steder nå hadde passert 50 %. Vi må helt opp i vårt eget århundre før fremmøtet er oppe i 80–90 %. Og stort høyrere er det vel heller ikke kommet senere.