Puk-spill om peppernøtter

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 3. oktober 1987

I dagligstuen på Merdøgaard henger et spillebrett av rødmalt tre. Det er inndelt ved lister og malte striper i et rutenett som loddrett er nummerert fra 1 til 6, vannrett er navnet slik «Phil, Es, Konge, Dame, Knegt, Ti, Puk». På brettets gavlformede topp er malt «Puk» med pene bokstaver.

Hva i all verden er dette for et spill? De fleste forbinder vel Puk med den skøyeraktige skogalfen i «En sommernattsdrøm». Antagelig er det ingen som spiller Puk lenger. Men i Danmark var det «et spill for tyende, gamle tanter og børn» så sent som rundt 1900, og «spilledes især i julen». Juletradisjoner er gjerne seiglivete, og pukspillet kom til Norden fra Tyskland i middelalderen. Det er nær beslektet med hasard, rouge et noir, og navnet har felles rot med poker. Man ga melding ved «zu pochen», å banke. Moliére omtaler pukspill som en ruinerende lidenskap i «Den Gjerrige», han sier at unge fruer taper inntil 20 000 gullstykker på en formiddag!

Senere sank puk ned til et barneværelse- og julehyggespill og ble tannløst og ufarlig: Innsatsen var ikke lenger gullmynter, men peppernøtter.

Slik ble det spilt: Kortene gis til de 6 spillerne slik at bare 32 kort benyttes: 7–8–9–10 og billedkortene. Spilleren som har det på brettet høyeste kort i trumf-fargen, vinner innsatsen av nøtter som er lagt i rutene på brettet. I annen runde begynner selve spillet, som minner om poker.

Man gjetter på hvem som har høyeste puk, dvs. flest kort av samme rang, slik at 3 tiere f.eks. teller mer enn to konger. En av spillerne legger et antall peppernøtter i pukskålen og sier: «Jeg pukker med 4». De andre må da prøve å følge opp meldingen med tilsvarende antall nøtter. Når alle har meldt og satset, vises kortene. Den som har best kort, har «puk» og vinner potten.

«Phil» på brettet betyr «Pamphilius», som på tysk betyr høyeste tr(i)umf, og er avledet av gresk Pamfilos, «den som er elsket av alle». «Phil» står m.a.o. for høy trumf.

I tredje runde åpner han som vant annen, med å legge et kort på bordet. De andre må følge i samme farge til esset er kommet ut. Så skiftes til ny farge og så videre, til en av spillerne har sluppet av med alle kortene sine. Han har vunnet, og skal ha én nøtt for hvert kort de andre sitter igjen med.

Hjemmelsmannen fra dengang man spilte med puk, sier at når spillet var slutt, kom den spesielle sjarmen med peppernøtt-gevinsten for alvor frem: Ved å vandre fra hånd til spillebrett og til hånd igjen, fikk nøttene en «særegen aroma», som intet krydderi senere har kunnet gi dem!

Grunnen til at dette hasardspillet overlevde som tannløst barnekammerspill og tidtrøyte i julehelgen, var jo at i julens høytid, som varte nesten 14 dager, måtte man ikke utføre annet arbeid enn det aller nødvendigste. Uskyldige spill, derimot, var fullt tillatt. Og for en gangs skyld hadde de voksne god tid og kunne sette seg ned og ta del i barnlige løyer.