Svensk uttrekks-seng

Ruth Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 5. desember 1987

I norske hus var sengene i eldre dager bygget med den ene langsiden inn mot veggen. To senger kunne være innebygd langs samme vegg, gjerne med et skap imellom, og med forheng foran åpningen. Noen senger har dører som kan lukkes, slik vi ser det i Hanseatisk Museum i Bergen. På bygdene holdt skikken med fastbygget inventar seg lengst. Men både i by og bygd sto sengene lenge med langsiden mot veggen. Ofte hadde de en forside som kunne skyves fram, og som gjorde sengen bredere. Hjørnestolpene er ofte kuttet av i senere tid. Opprinnelig hadde de himling, og gardiner som kunne trekkes for. Dette hjalp nok litt mot trekk i kalde rom.

Senger med hodegjerdet inn mot veggen kjenner vi som paradesenger og praktmøbler. Men det tok lang tid før det ble vanlig å stille sengene slik i vanlige hjem, og med passasje på begge sider. Det skjer ikke før det ble vanlig med soveværelsesmøbler som sett, med senger, kommode, servant, ved midten av forrige hundreår.

I museet har vi et tidlig eksempel på en seng som skal stå med hodegjerdet inn mot veggen, og istedenfor sideuttrekk har et fotgjerde som kan skyves inn og ut og regulere sengens lengde. Det er et forseggjort møbel, med smale rifler i fot- og hodegjerde, hvitmalt og med dekor i gull. På hver hjørnestolpe er en forgylt urne, og på hodegjerdet finner vi en litt munter dekor med rosenknopper og en blomstersmykket hatt på toppstykket. Var det frieren eller brudgommen som hengte hatten sin der?

Denne sengetypen er en fremmed fugl i norsk møbelkunst. Men den er vanlig i Sverige i slutten av 1700-årene og i empiretiden i begynnelsen av 1800-årene. Den kalles for «imperial», som peker mot keisertiden, Napoleonstiden, og den avløser «gustavianen», en sofabenkseng med uttrekk på forsiden.

Den fine hvitmalte sengen er gave i 1965 fra Aagot Jacobsens bo i Kolbjørnsvik. Ifølge hennes fetter, Albert Ugland, tilhørte den hennes foreldre Knut Kindzel Jacobsen og hustru Kitty Kathrine f. Ugland. Men sengen må være eldre enn fra deres tid. Siden vi vet at Kitty Cathrines mor, Eleonore Ugland, var svensk, er det naturlig å tenke seg at hun er den som har brakt den med seg til Norge. Eleonore var datter av Christopher Huldt, f. 1800, som var borgermester i Umeå fra 1825 til sin død i 1832.

Ingemar Tunander ved Gävle Muesum skrev til museet i 1966 at en slik seng finnes på museet i Härnösand, datert 1800, og laget av snekkeren Per Westman. Men de ble laget mange steder i Sverige, og sengen kan ikke nøyere stadfestes. Slike senger pleide å stå i finere rom, og når de ikke var i bruk, var de slått sammen, «høgt uppbäddad» og rommets praktmøbel.

I forrige hundreår kom det ikke bare svenske menn til Sørlandet på leting etter arbeid i sagbruk, skipsverft eller håndverksfag. Trelastfarten på svenske havner førte også til blivende kontakter. Kvinner som giftet seg med sørlendinger, har nok hatt med seg utstyr, gjerne samlet i en kiste eller to. På museet har vi en slik svensk utstyrskiste, forholdsvis bred og flatlokket, nå plassert på loftet i Enghavehuset. Den har påklistrete jernbaneetiketter, som viser at den ble sendt fra Pålsboda over Charlottenborg til Christiania. Derfra har den nok gått med kystruten til Arendal. På den gulnete adresselappen står det Jungfru Sofie Holmquist. Sofie var født i Risinge sogn i Värmland i 1837 og giftet seg i april 1878 med skipstømmermann Halvor Johnsen i Barbu. Han var vokst opp i Enghavehuset på Songe. Som gifte bodde ekteparet i Lykkensborgveien i Barbu, i huset som deres datter Jenny Johnsen overtok.

Om Eleonore Huldt og Sofie Holmquist lengtet hjem til Sverige, vet vi ikke. Skal vi tro at de i hvert fall sendte tanker hjem, når det nærmet seg jul?