«Den stjerne, den stjerne ...»

Anne Grimstad, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 19. desember 1987

«Netop har «Stjerna» været inde hos mig, og du verden som de sang og var røde i Fjæset av Anstrengels!»

Slik skildrer Ina Jørgensen ett av sine møter med «stjerneguttene» i Grimstad i 1930-årene. Ina Jørgensen var en av dem som fattet interesse for den gamle juleskikken –  stjerneguttopptoget. Gjennom sin notenedtegning har hun bevart stjernesangen som opp gjennom mange år har blitt sunget i Grimstad-traktene.

Stjerneguttradisjonen er minner etter middelaldersk kirkelig dramatikk. Den gamle skikken kom til Norge fra Tyskland og Danmark. Skikken har vært knyttet til trettende dag jul, 6. januar, som er minnedagen til de hellige tre konger.

Opprinnelig var det kirkens menn, utkledd som hovedpersonene i julefortellingen, som vandret gjennom gatene med sin sang. De ledet an et opptog av mennesker som fulgte etter til kirken med sine gaver.

Med reformasjonen måtte dramaet ut av kirken, og ble overtatt av skolegutter, som gjennom sitt julespill drev innsamling til seg selv og skolen. Deres «tiggeraksjon» ble forbudt på midten av 1700-tallet. Skikken har siden vært holdt i live av ungdom, kanskje mest «for moro skyld», men også med et veldedig siktemål. Den har vært utbredt over hele Norden, men har mer og mer dødd ut. På Sørlandskysten holdes den stadig i live. Unggutter vandrer fra hus til hus, i tradisjonell utkledning og med tradisjonelt utstyr. Prosesjonen har blitt kalt «Stjerna», nettopp fordi stjerna var en sentral del av utstyret. Som alle andre skikker, har stjerneguttopptoget blitt praktisert forskjellig fra sted til sted i landet.

Som regel var de tre vise menn representert, ikledd hvite skjorter og spisse hatter. En av dem var svertet over hele ansiktet og skulle fremstille «den morianske kongen». Judas med innsamlingspungen var også med. Enkelte opptog har også hatt med andre hovedpersoner i julefortellingen; Maria, Josef, Herodes ... Stjerna ble båret av en av kongene. Den var festet til en stang. I stjerna var et levende lys. Stjerna ble hele tiden holdt i bevegelse, bortsett fra under selve innsamlingen.

Stjerneguttene innledet sitt besøk med å be om tillatelse til å komme inn: «Må stjerna komme inn?». Deretter fremførte de sitt skuespill. Judas ba så om et bidrag til sin pung. Avslutningsvis ble fremført et takkevers og i noen tilfeller en godnattsang. I 1932 holdt Bendix Ebbell et radiokåseri om stjerneguttradisjonen. Selv hadde han kjennskap til skikken fra Grimstad, og hadde både sett og hørt guttene komme med «Stjerna». Stjernesangen som ble brukt i kåseriet, hadde vært brukt i Grimstad i mange år.

«God aften herinde, så mange som vi finde, husbonder, madmødre, værer glade i sinde.

Sankte Stefan han satte sine fugler på vandet, da så han en stjerne i Østerlandet.

Den stjerne, den stjerne, den betyder vist Kristus, den jødernes konge, den Gud og mann.

Herodes han så av vinduet ud og spurgte de Vise, hvor de skulde hen.

De sagde de skulde til Betlehemstaden og hilse den Herre som der var født.

Se Judas med pungen, se pungen den er tom. Gode venner, kjære venner, piller pungen vel full.

Taksigels’s, taksigels’ for sådan en gave. Ja sådan en gave må blive belønnet.

Så tar vi til vår hatt, så siger vi godnatt og ønsker eder alle en gledelig nytaarsfest».

Kåseriet må ha vekket stor interesse over hele landet. En rekke henvendelser til Ebbell fra ivrige lyttere er bevart ved Aust-Agder-Arkivet i en samling gamle papirer etter Clara Thue Ebbell.

Henvendelsene kom fra folk som selv hadde vært stjernegutter, eller som hadde klare erindringer om skikken.

Et av lytterbrevene kom fra Nils Dannevig, bosatt i Munkejordet i Arendal. Han forteller om sine miner som stjernegutt i husene ved Molland ved Grimstad, ca. 1880. Stjerna hadde levende lys, og i den var innfelt kråkesølv. «Saa gik vi fra Hus til Hus og spurgte om Stjernen måtte komme ind, og som regel fik vi et gunstig svar. Saa sang vi – jeg husker første vers, det lød så: God aften her inde – baade Mand og Kvinde – Vi ønsker eder alle en glædelig Nytaarsfest – at Jesus vor Frelser maatte være eders Gjest.

Traktamentet var som regel Fattigmandsbakkels, men det hendte visstnok at vi fik 1 skilling eller en 1/2 skilling ...»

I Grimstad bys historie kan vi lese «Og det synes som om skikken med gutternes sang kanskje har holdt sig længer her paa Sørlandet – og muligens specielt i Grimstad – end paa andre kanter av landet.»

Det er all grunn til å ta vare på den!