Brochmands postill som vern mot brann?

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 10. desember 1988

Aust-Agder-Museet fikk for noen dager siden som gave et velbevart eksemplar av:

Dr. theol. Caspar Brochmands Huus-Postill. Eller Korte Forklaringer og Gudelige Betænkninger Over alle Evangelier og Epistler som paa Søndage og Hellig-Dage udi Guds Menighed, det gandske Aar igjennem, pleye at fremsettes og forhandles, Guds Børn til gudelig Øvelse. KJØBENHAVN – 1766.

Boken er på 1.326 tett-trykte sider, så helt korte kan forklaringene ikke være. Den er innbundet i brunt kalveskinn og har tre-innlegg i de stive permene. Siden vi nærmer oss 250-årsjubileet for et ordnet skolestell i Danmark-Norge i 1739, er det grunn til å tenke over hvilken betydning Brochmands postill fikk for lesekunsten i det norske folk. Den var et selvfølgelig stykke inventar i et hvert gudfryktig og ordentlig hjem i 1700- og 1800-årene over hele landet. Ennå i dag er det bevart ganske mange eksemplarer.

Men det er funn-omstendighetene som i dette spesielle tilfellet vekker særlig interesse. Boken ble funnet bortgjemt på øverloftet i et rivningsdømt hus ved Skydebanen, tett inntil skorsteinspipa. Vår hjemmelsmann forteller at på dette stedet «brukte en gjerne å legge noe gammelt».

Hvordan skal vi tyde dette?

Kan det være noen fornuft i å legge en pen, brukbar og velbevart bok med religiøst innhold så bortgjemt på et loft at ingen kan finne den før huset blir revet? Eller var nettopp dette den fornuftige hensikt?

Vi må kunne tillate oss å tro at Brochmands Postill er lagt «øverst og bakerst» i huset inntil Skorsteinspipa for å verne og velsigne huset og de som bor i det, da bygningen var nyoppført. Den er med andre ord lagt der som en slags amulett, som et ondt-avvergende middel. At en bok i lettantennelige, knusktørre materialer (papir, skinn, tre) inntil skorsteinspipa snarere betydde en latent brannfare, enn et vern mot lynnedslag, pipebrann og annen form for ildløs, har vært helt underordnet, uvesentlig, i forhold til den trygghet man følte det var i det vern omtalen av Guds ord i trykt form, ga huset og dets beboere.

Et nybygget hus representerte dengang som nå store verdier i form av innsatt kapital og nedlagt arbeid, og det var en katastrofe for eieren og hans familie om det skulle skje noe galt med det. Brochmands Postill var en fin forsikring – i tillegg til innbetalt premie til den almindelige norske brand-forsikringsindretning for kjøbstederne.

Tradisjoner med preg av offer til de høyere makter, i form av deponering av rede mynt på usynlige sted i hus under oppførelse, ble holdt i hevd av norske bygningshåndverkere iallfall så lenge husene ble laftet. Når gamle hus rives, kommer det av og til for dagen en liten sølvmynt som har ligget gjemt under en vinduskarm. Det er som regel bare en skilling eller to, en femtiøring eller en femogtyveøring. Vanligvis er mynten slått i byggeåret og daterer dermed huset. Mester eller tømrersvenn har kanskje også rablet sitt navnetrekk og skrevet datoen med tømmermannsblyant, før alt ble forseglet bak panel og listverk. Skikken ble brukt i byene i 1880-årene, kanskje senere også.

Vi øyner en klar sammenheng med det mer høytidelige rituale når offentlige byggverk påbegynnes med grunnsteinsnedleggelse. Sammen med steinen legges et skrin med et dokument som forteller om bygning, byggherre, arkitekt, år, entreprenør osv. I skrinet deponeres en serie av årets utgaver av rikets mynt. Det er her snakk om «offer til maktene» for å sikre lykke og hell og å avverge uhell og ulykker – tradisjoner med eldgamle linjer bakover lenge før kristendommens tid.

Vi vet også at når en nybygd skute ble rigget og mastene ble reist, sørget man for at det ble lagt en skinnende daler under stormasten, for å sikre hell og lykke på alle hav.

De edle metaller hadde, akkurat som edelstener, hemmelighetsfulle krefter. At både sølv og gull har ondt-avvergende egenskaper, er riktig nok. Vi vet i dag at bakterier trives ikke på disse metallene. Derfor visste man at drikkebegre av gull eller sølv ikke bare var vakre tegn på rikdom og fint håndverksarbeid – for slike gjenstander brukt daglig sikret eiermannen god helse! Av samme grunn gir vi ennå i dag dåpsbarnet faddergaver i form av sølv spisebestikk og drikkebeger. Til vern mot trolldom. djevelskap og ulykker, sydde de en sølvmynt inn i dåpsklærne, og de la en sølv- eller gullmynt i vuggen.

Og for å slutte sirkelen: I Jylland var det skikk å grave ned en jydepotte med et par sølvmynter i under dørstokken på nybygde hus. Derved forsikret man seg om at intet ondt kunne komme over dørstokken og skade dem som bodde innenfor.

Referanser til KUBENs samlinger
Gjenstand: AAM.22271, postill. 
Boksamling: Diverse eksemplarer av Brochmands postill, 1719, 1741, 1756, 1766 og 1778. (Ref.)