Fra sandskuter til ferger

Gustav Sætra, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 23. juli 1988

Skagerrak-Kattegat prosjektet har pågått noen år. Forskere både fra Danmark, Sverige og Norge har deltatt. Målsettingen har vært å påvise hvor stor kontakt det har vært i dette nære havområdet i tidligere tider. En av dem som har deltatt på prosjektet er historikeren Gustav Sætra. Ved hjelp av midler fra Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd har han hatt anledning til å studere skutefarten mellom Jylland og Sør-Norge i forrige århundre. Her vil han gi et lite innblikk i denne skutefarten.

Dagens fergeforbindelse mellom Jylland og Sør-Norge bygger på gamle tradisjoner. Korte avstander og muligheten for en handletur holder oppe forbindelsen over Skagerrak. Slik var det også tidligere. Men da foregikk ikke farten med ferger slik som i dag, men med såkalte sandskuter. Navnet sandskuter fikk de fordi de på jyskekysten rett og slett ble kjørt opp på sanden. Havnene der var ikke dengang utbygd. Både danske og norske skuter drev denne seilasen. Vanligvis begynte de tidlig om våren og sluttet før høststormene satte inn. Men selv om det fortrinnsvis var en fart i sommerhalvåret, kunne den være farlig nok. De mange forlisene på danskekysten vitner om det. At skutefarten skulle være for kjerringer og gamle menn ble slengt ut av de som seilte i langfart. Danmarksfarerne tok nok slike slengbemerkninger med stor ro. Mange av dem hadde selv seilt i langfart. De hadde grunnlag for å sammenlikne.

Varebytte

Jylland hadde overskudd på korn og kjøtt, Sør-Norge på trelast og jern. Sandskutenes oppgave var å sørge for at varene ble overbragt over Skagerrak og byttet med hverandre. Slik dro Tellef Nilsen fra Natvig like utenfor Arendal i året 1830 over til Løkken med trelast og jern. På tilbaketuren hadde han med både korn og levende griser. Årsaken til at grisene ble ført levende over var nok at grisene omgjort til kjøtt ville ha blitt bederva på overfarten. Ofte kunne det være med både kuer, høns, gjess og ender, så det må til sine tider ha vært de rene bondegårder på havet. Det er blitt fortalt at transporten av dyra også ga mulighet til å smugle. I bunnen av skuta var det sand som ballast. I sanden ble brennevinet gjemt. Oppå sanden gikk dyra. Når de kom til havn i Norge, var Sanden så full av gjødsel at tollerne var lite lystne på å grave der.

Skutefarten mellom Jylland og Agder er gjerne blitt betegnet som en bondepreget fart. At det ofte var bønder som eide og førte sine skuter utrustet med varer for egen regning, er det ikke tvil om. Men i så måte var det forskjellig i tid, og fra distrikt til distrikt. I den første tida har farten mer preg av bondeinnslag enn senere. Dessuten ser det ut til at skutefarten i distrikter hvor storskipsfarten hadde sterk innflytelse mistet noe av sitt bondepreg tidligere enn distrikter hvor slik innflytelse ikke hadde gjort seg så gjeldende. Utover 1800-tallet utviklet storskipsfarten seg sterkt i Arendalsområdet. Der mistet skutefarten også tidlig mye av sitt bondepreg. Tellef Natvigs danmarkstur i 1830 er et eksempel på det. Rett nok var han fra gården Natvig, men han var i langt sterkere grad skipper enn bonde. Og eierne av de skutene han førte var velholdne menn som ikke bodde på gårder, men på strandsteder nede ved elva i nærheten av Natvig. Dessuten fraktet han som oftest varer for bykjøpmennene.

Det storpolitiske spill

Farten ble utviklet i den tida vi var i union med Danmark. For statsledelsen falt det naturlig å oppmuntre samhandelen. Den var nemlig helt i tråd med den dansk-norske statens sjølforsyningstanke. Å bringe varer fra et kystdistrikt i kongens riker til et annet, var på mange måter et bevis på at unionen hadde noe for seg. Myndighetene var til og med så opptatt av å støtte farten at den brøt med sine allmenne prinsipper om å samle handelen i byene. Gjennom et sett av privilegier ga de bønder og strandsittere lov til å dra i handelsferder over Skagerrak.

Etter at unionen med Danmark ble oppløst i 1814, gikk vi inn i en ny union med Sverige. Fra et svensk militært synspunkt måtte samhandelen mellom Danmark og Norge være en fare. Å gjøre de to landene avhengige av forsyninger fra hverandre, kunne i seg selv være en fare for at Norge igjen ble forent med Danmark. Trolig var det slike motiver som lå til grunn da den svenske kongen i den første tida etter unionsoppløsningen la hindringer i veien for farten. Men behovet for varebytte var så stort at kongen måtte gi etter og igjen legge forholdene til rette. Skutefarten kom derfor ikke bare til å overleve foreningstida med Danmark, den fikk en ny oppblomstring framover mot midten av 1800-tallet. Da nådde den sitt høydepunkt. Deretter gikk det gradvis tilbake, inntil Farvel og Søgne fra Kristiansand tolldistrikt gjorde den siste danmarksturen i 1928.

Skutefarten skapte tette forbindelser mellom områder i Norge og Danmark. Forbindelsen mellom Blokhus-Løkken og Arendalsdistriktet er et eksempel på en slik forbindelse. Typisk nok var det til Løkken Tellef Natvig dro i 1830. Slike forbindelser gir seg gjerne varige utslag. Slik var det også her. Til Arendal var det en betydelig dansk innvandring, vesentlig på 1700-tallet. Innvandringen har satt sine spor. Når turister fra Arendal på vei fra ferga til sitt bestemmelsessted i Danmark leser veiskilt, er mange av navnene velkjente slektsnavn fra Arendalsområdet. Ved nærmere undersøkelse viser det seg at navnene skriver seg fra tidligere dansk innvandring. Også når det gjelder språket har de nære forbindelsene gjort seg gjeldende. Kontakter via sjøen har ofte ført til at kystens hus er blitt fylt opp med møbler og gjenstander fra fremmede steder. Danmarksfarten brakte i liten grad danske møbler til norske hjem. Blant varene ombord sto matvarene i sentrum. Det peker på det vesentlige trekk ved farten, den var preget av behovet for å skaffe seg de mest nødvendige ting av det en selv ikke hadde; enten det gjaldt norske varer som småtømmer til takene på danske hus eller ovner til å varme opp husene med, eller det gjaldt det danske kornet og kjøttet som ble spist i Norge.

Så selv om dagens fergepassasjerer kan føle at en gammel tradisjon bæres oppe når kjøtthandelen blir gjort i Danmark, er det likevel grunn til å innse at det er en vesentlig forskjell. Overfarten i dag er rene fornøyelsesturen. Dengang var det ofte forbundet med slit og farer. De gamle skuteskipperne fortjener at vi er oppmerksomme på likhetstrekkene mellom dengang og nå, men de fortjener også at vi er oppmerksomme på forskjellene.