Gardiner fra 1914

Ruth Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 5. november 1988

Våren 1914 satte en ung pike på knapt 15 år seg ned ved vevstolen på Espeland i Froland for å veve gardiner. Helga var navnet, og hun var datter av Terjerd og Knut Espeland. I mange år pyntet gardinene opp i bestestuen på Espeland, inntil de nå, tre kvart århundre gamle, finner hvile i museets gjemmer. De er slitte, men viser ennå det utsøkte håndverk en femtenåring har fått til ved vevstolen. 

Gardiner av enkleste sort er det slett ikke. De er vevet av tynt bomullsgarn i lerretssmettvev med mønsterskaft. Mønsteret er i rosa, dyprødt, blekgult og lysoker mot lys grå bunn med mørkegrå kanter. Nederst på hver gardinlengde er tre åttebladsroser med stilker som går ned i stiliserte bladformer. Mønsteret er typisk for sen jugendstil, og det morsomme med gaven er at det fulgte med både et mønsterblad av kvinnetidsskriftet «Urd» og opplysninger skrevet ned i 1969 av veversken, Helga Bretteville-Jensen. Hun skriver at hennes tante, Anna Dale Espeland hjalp med mønsteret og oppsetting av veven. Gloriagarn ble bestilt fra Husfliden i Kristiania. Samme garn ble brukt til islett og til renning, derfor var det vanskelig å få skillet pent. Arbeidet var fryktelig sent. På kappen, som hadde mønster over det hele, rakk hun bare å veve ca. en halv meter pr. dag, etter at hun var blitt øvet. Hennes mor pleide å komme opp med et pisket egg til formiddagsmaten, «til å styrke tålmodighet og utholdenhet.»

Mønsteret som er illustrert i «Urd», er et broderimønster i gobelinsting, tenkt sydd i forskjelligfarget ullgarn på et «mørkerødt nordisk stoff», til et sybordteppe. Det har tykke ullfrynser på sidene, og er et ganske annet bastant stykke tekstil enn de lette og lyse gardinene. På mønsteret i «Urd» er midtre rose halvt dekket av de to rosene på sidene, mens den i vevmønsteret er frigjort, og plassert høyere enn siderosene. Mønsteret blir på denne måten både luftigere og mer elegant, og viser at hun som satte opp veven hadde god formsans. Det er også et eksempel på hvordan ukebladene har fungert som stilspredere av siste mote innen håndarbeid. Oppskriftene ble ikke bare brukt slavisk, men også som utgangspunkt for omforming og overføring av mønstre til andre teknikker og andre bruks- eller pynteting.

Hvor kommer moten med fargete gardiner fra? Det mest vanlige gjennom 1800-årene i de miljøer hvor det ble brukt gardiner, var hvite trådgardiner og tykke sidegardiner, helst i dype farger og gjerne med draperier, så det meste av vindusflaten var skjult. Hensikten var å holde sollyset ute og å dempe på trekk.

Etter århundreskiftet blir vinduene større, og det blir vanligere med dobbeltvinduer. Draperiene forsvinner etter hvert, sol og lys blir viktig, blant annet i kampen mot tuberkulosen. Med jugendstilen gjorde de lyse fargene sitt inntog i stuene. Den svenske maleren Carl Larsson er den i Norden som har betydd mest for endringer i interiøret til lyse og glade farger, store vinduer med lette gardiner eller helt gardinløse vinduer fulle av planter.

De rett nedhengende gardinene kom på mote i 1880-årene i miljøer som var opptatt av det oldnordiske, og fulgt opp av husflidbevegelsen, som fikk vind i seilene fra denne tid. Gardinene fra Espeland har helt tidstypiske farger og mønster. Garnet kom fra Husfliden i hovedstaden, kanskje også råd for oppsetting av veven?

Kurs i gardinveving ble holdt kanskje særlig i 1920- og 1930-årene både i by og bygd, for eks. på husmorskolene og selvfølgelig på husflidskolene, – skoler som ikke bare har fått sine solide navn bortradert, men som nå nesten synes å synge på siste verset som skoletilbud.

I de siste tiårene er det vel knapt noen som har tatt seg tid til å veve gardiner. Men vi har godt av å stoppe opp og tenke på hvor mye kvinnene rakk før, når det gjaldt håndarbeid. Opplæringen var grundig i skolen, og mange barn var vant til å ha et håndarbeid mellom hendene i ledige stunder helt fra de var små. At en skulle veve, sy og brodere utstyr til en skulle inngå ekteskap, var en selvfølge i mange miljøer. Garn og tråd og stoff i metervis kunne kjøpes om en ikke produserte selv, men å skape det om til brukbart hjemutstyr, gjorde enhver etter evne.