Hår ble til smykker

Ruth Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 13. februar 1988

I 1970 fikk Aust-Agder-Museet som gave fra Gunborg og Martha Tveite i Moland en heimevevd linduk, vevd i smårutet mønster. Deres mor hadde fått den av sin faster Kristen Ommundsen Karterød, som skulle ha vevd duken omkring 1865–70 på et vevekurs holdt av to svenske kvinner. Samtidig viste giverne fram et halsbånd utført i flettet hårarbeid, med lås i gull. Det hadde tilhørt deres bestemor på Mosberg i Åmli, og skulle være laget av de to samme svenske kvinner.

Da museet noen år senere fikk en samling hårarbeider fra søstrene Dagny og Camilla Karlsen på Saltrød, var det fristende å tro at de kunne stamme fra de samme svenske kursholdere.

Museet har også hårsmykker som kommer fra Ottersland i Moland, fra Songe i Holt, og et urkjede som har tilhørt Guri Syvertsdatter Mjåland, som var ung pike i 1860-årene og giftet seg til Skåre. Flere av hårarbeidene er uferdige og mangler lås. Det er umulig å si om de alle er laget av de samme svenske kvinnene, eller om disse har lært fra seg kunsten å flette hår i forbindelse med vevkursene.

Noe mer presist om når og hvor disse vevkursene skulle være holdt i Aust-Agder, vet vi foreløpig ikke. Men det er kjent at svenske «dalkullor» fra Dalarne var mestre i å flette hårsmykker. De dro rundt ikke bare i sitt eget land, men også i Norge, Danmark, Finland, Baltikum, deler av Russland og Nord-Tyskland. Den svenske kulturhistorikeren Lars Levander mener at hårarbeide kom til Dalarne omkring 1830, og at unge piker som fra før av kunne kunsten å flette med hestehår, lærte å flette med menneskehår i England. Her var hårarbeider populære fra ca. 1800, da det ble moderne å klippe og stusse håret. Et minne om de lange lokkene var det naturlig å ønske seg. Hårarbeider ble utført både av amatører og profesjonelle gjennom hele den victorianske perioden, både som smykker og som minnekranser og blomsterbilder til å henge på veggen. De engelske hårarbeidene har høy kvalitet og var mest populære i 1840–50-årene.

Å skjenke en hårlokk til sin utkårete, eller gjemme på en lokk som minne om en avdød, er en gammel skikk. Håret ble regnet som noe av det uforgjengelige ved et menneske. Fra ca. 1800 ble portrettmedaljongene gjerne supplert med en hårlokk innlagt på baksiden. Ganske mange har hår formet som aks, montert med perler og gull. Disse forseggjorte arbeidene ble utført i gullsmedverksteder. Halsbånd, armbånd, øre- og fingersmykker var ikke så kostbare, og trengte eventuelt bare en tur innom gullsmeden for å få påsatt en lås eller ørefeste.

Aust-Agder-Museet har ca. 30 hårarbeider med varierte flettemønstre. Det eldste arbeid er to fjærbusker av hår, som er montert sammen med fem aks av gull på baksiden av et miniatyrportrett av Peter Kreydahl, som var foged i Nedenes fra 1802–18. Det er utført av den danske miniatyrmaleren Boy Jensen Greve, som var på Sørlandet fra 1. juli 1806 til nyttårsaften samme år, for å lage miniatyrportretter og silhouetter på oppdrag.

Det vakre portrettet av Maren Otte Aall som henger i empirerommet og som er malt av C.P. Lehmann i Arendal 1827, viser at hun bærer et tre raders hårsmykke om halsen. Etterat hårkjedene ble umoderne, ble de gjerne lagt i en eske eller skrin sammen med andre ukurante smykker, og derfra dukker de fram den dag i dag.

De fleste av museets smykker er hals- og urkjeder fra siste halvdel av århundret. De svenske smykkene har alltid små trekuler overtrukket med hår. Av svensk opprinnelse er sikker også en blomsterbukett laget på ståltrådskjelett. Det største hårarbeidet er en minnekrans med blomster og blad, fra Sandvigen på Hisøy. Litt av poenget med slike minnekranser var at håret skulle stamme fra familiens medlemmer. Det stemmer nok her, for kransen har hår i forskjellige lyse og brune nyanser. Ellers er det merkelig at nær sagt alle hårsmykker har omtrent den samme mørkebrune lød. Lyst hår er ikke å se og har altså ikke vært moderne til denne bruk.