Komfyren

Ruth Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 16. april 1988

Å koke mat på åpent ildsted har vært gjort siden steinalderen. Åren ble avløst av peis i løpet av 1600- og 1700-årene. Ved midten av forrige århundre kom komfyren i bruk. Den fikk en forholdsvis kort levetid, vel hundre år som vanlig kjøkkeninventar. Komfyren kom i en tid med store teknologiske omveltninger, nye arbeidsprosesser i industri og landbruk, jernbane og dampskip. Borgerskapet var rikt, det var de store herremiddagenes og kaffeslabberasenes tid.

Komfyrene hadde tre eller fire kokeplater med ringer. Jerngrytene fikk en kant langs siden, så de kunne settes ned i komfyren, når ringene ble tatt av. De eldre gryter av malm, jern eller leirtøy ble kassert, leirtøyet tålte ikke den sterke direkte varmen. Syreholdige retter fikk lett en smak av jern. Så det var en forbedring da grytene ble emaljert innvendig. I det åpne ildstedet kunne grytene henges opp, og varmen ble regulert ved å øke eller minske avstanden til varmen, og ved å velge forskjellige typer gryter. Komfyren hadde et spjeld som ledet ilden, og ventiler som kunne åpnes, og temperaturen ble regulert ved sterk eller svak fyring.

Den store nyheten i komfyren var en hendig stekeovn. I det åpne ildstedet var det ingen stekeovn, og store stykker kjøtt var vanskelig å steke. Små steker ble stekt i gryte. Brød ble som kjent bakt i bakerovner i store porsjoner. Komfyrens stekeovn gjorde det lettere å bake. Ferskt hvetebrød og nystekte kaker gjorde sitt inntog. Store steker kunne, tilberedes, som en før måtte ha stekespidd for å klare. Gratenger i ildfaste fat ble enkle å lage.

Tradisjonen med søndagsstek med saus og poteter oppsto på grunn av komfyren. Sausen kom til på grunn av stekemåten. Steken måtte settes inn i god varm ovn. Når den var brun, kunne ikke varmen hurtig reguleres ved å skru på en bryter. Varmen måtte dempes ved å fyre svakere og ved å dryppe steken med kjøttkraft eller til kalvestek eventuelt fløte. Stekesausen ble jevnet og servert til de kokte potetene.

På samme sted som komfyren skapte søndagssteken for den som hadde råd, førte kjøttkvernen i slutten av århundret til at kjøttdeig ble enklere å lage og kjøttkaker ble en folkerett. Samtidig kom rødgrøt av frukt og bær, som følge av billig roesukker, forbedring av frukttrær, bærbusker og rabarbra, og produksjon av potetmel.

I løpet av forrige århundre ble det skikk å servere rettene etter hverandre, suppe, fisk, stek og dessert, istedenfor mange retter på en gang som i 1700-årene.

En komfyr måtte være innrettet slik at den brukte lite brensel, og varmen ble godt utnyttet. Store komfyrer hadde varmtvannstank med kran. Når stekeovnen ikke ble brukt til steking, kunne den brukes til koking og til varmeskap.

En komfyr krevde ganske mye stell. Så sent som i 1949 forteller en lærebok i husstell for framhaldsskole, lærerskole og realskole om stell av komfyr (11. opplag, det første skolekjøkkenet ble opprettet i Sandefjord 1890). Komfyren måtte feies godt, soten gnis av ringer og lokk med vått papir, asken tas ut hver dag. Det måtte vaskes hver gang den var brukt, slepne stålkanter pusses med fint sandpapir og messingbeslag med pomade. Hvis komfyren rustet, måtte den gnis med petroleum og smøres med bomolje, vaselin eller usaltet fett. «En sotet ovn gir liten varme og mye ergrelser. Ta først asken ut, så soten ikke, når den under feiingen samler seg i ildstedet, skal gjøre asken ubrukelig. Asken av all slags løvtre benyttes til lut.»

Bildet viser kjøkkenet i Hospitalet i Neset i Arendal, bygget i slutten av 1700-årene som radesykehospital, senere brukt som aldershjem, til det ble kjøpt og revet av Arendals Forsikring i 1970-årene.

Da komfyren gjorde sitt inntog, ble den enten som her satt inn til peisen, eller en del av peisen ble fjernet og komfyren satt inn, slik at avtrekk og skorstein kunne brukes. Komfyrrøret går her inn i brannmuren til høyre for peisen. En årsak til at peisen ble beholdt, var kanskje også at en ikke riktig med det samme torde stole på en nymotens innretning, det kunne være godt å ha det velkjente i bakhånd og som reserve.

Komfyrer ble støpt her i distriktet både på Næs Verk og på støperiene på Havstad i Arendal, i Kolbjørnsvik og på Pusnes. Denne er fra Eidsfoss Verk i Hoff i Vestfold, et riktig staselig eksemplar med stor stekeovn og varmeskap i ryggen. De som kokte på den, fikk nok smukke kjøkkenroser.