Langsæ gruve – et stemningsbilde fra 1885

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 18. juni 1988

Arendalsfeltets jernmalmleier ble satt i drift 1574 da lensherren over Nedenes, Erik Munk, fikk privilegium på en jernhytte i Barbu. Den eldste driften vet man ikke mye om, og «Munken» ble jo til slutt avsatt og innsatt. Men lensherrene interesserte seg fortsatt for jernverksdriften. I 1640-årene var Christopher Gøye eier av Barbu jernverk og drev det med gruver i Steinsås og på Langsæ.

Av Steinsåsgruvene er idag det meste skjult av bebyggelse, vegetasjon og forsøpling. Langsægruven (også kalt Thorbjørnsbo gruve) er idag fremdeles et nesten ukjent, men godt bevart, verdifullt kulturminne der den ligger ved vannets vestre ende, bak «Colour Center» og «Teppeland», den gamle tekstilfabrikkbygningen.

Barbu jernverk ble flyttet til Båseland i Holt i 1665 og igjen flyttet til Næs i Holt i 1738, men fikk stadig dekket det vesentlige av sitt malmbehov fra Arendalsfeltets gruver. Steinsåsgruvene var i full drift da engelskmannen John William Edy i året 1800 besøkte den og tegnet to glimrende skisser fra den svære, dype hovedgruva. Disse tegningene er reprodusert og vises i museets jernverksutstilling. Neste kunstner som fattet interesse for gruvene, var C. F. Wergmann, som i 1835 utga sitt litografi «Langsæv Broe» hvor vi ser Steinsås med gruveåpning, malmhauger, maskinhus for heiseverk og spill, samt «scheideplassen» nede ved Barbuelven der gamle koner og smågutter «scheidet», dvs. skilte, sorterte, malmen etter gehalt og størrelse.

Dessverre har ingen fotograf i 1800-årene funnet på å ta bilder av gruver og gruvedrift ved Arendal. I stedet kan vi offentliggjøre – for første gang – et «interiør» fra det svære dagbruddet i Langsæ eller Thorbjørnsbo gruve, en blyanttegning i den unge tyske arkitekt Egon Schmüsers (f. Hamburg 1860, d. Arendal 1925) reiseskissebok, utført 26. mai 1885, like etter hans ankomst til byen. Han var 25 år gammel, nyutdannet arkitekt fra Kgl. Technische Hochschule i Berlin, og hadde nå fått stillingen som utførende arkitekt ved oppførelsen av Trefoldighetskirken i Arendal etter at hans norske kullkamerat Christian Fürst hadde vunnet arkitektkonkurransen om kirkebygget. Schmüser fikk dermed ansvaret for å rettlede murmesterne og tømmermesterne og å produsere alle detaljtegningene som skulle til ved dette betydelige byggeforetagendet. Etterpå etablerte han arkitektpraksis i byen og ble mer eller mindre fast bosatt her hele livet, bare avbrutt av tidvise opphold i hjemtraktene, bl.a. under verdenskrigen 1914–18.

Som alle 1800-årenes arkitekter var Schmüser en habil tegner også på frihånd. Det ses av to bevarte reiseskissebøker han har etterlatt seg fra studieårene, i privat eie i Arendal. Her er også noen få tegninger etter ankomsten hit til byen i 1885. Den første viser utsikten 1. mai 1885 fra tegnekontoret i Sparebankens gård på Tyholmen, vi ser kirkebakken og den gamle kirken, Kittelsbukt, Strømsbuveien og Høyveien.

Så gjør han streifturer i omegnen og oppdager den nedlagte Langsæ gruve. Dette var noe for en tysk romantiker! Her hadde tre århundrers malmbrytning skapt et selsomt rom, hvor bergfestet danner en rundbuet portal «fra skipet inn til koret», om vi skal sammenligne med en katedral i ruiner. Her er så stille, så stille, bare en stor sort fugl eller flaggermus seiler som en svart skygge under hvelvet. Fuktig gress og frodig planter dekker gruvebunnen, men den forlatte brakken i bakgrunnen forteller at det ikke er så svært lenge siden gruva var i drift. Tegningen er datert 26. mai 1885.

Langsæ gruve ga malm av en utmerket kvalitet og i stor mengde, som ble lettflytende, godt støpejern og seigt, prima stangjern.

Eksempelvis ble det ved Egelands Verk i 1847 hver time, døgnet rundt, «satt på» masovnen i alt 180 kg. malm. Av dette var 108 kilo fra Langsæ gruve, 54 kg. fra Vasa gruve ved Arendal, og 18 kg. fra en av gruvene like ved verket, Ståltjern. Ialt gikk det med 5 tonn malm i døgnet. Det ga utsmeltet 1,5 tonn rujern, altså ca. 30 prosents utbytte. Til å smelte frem ett skippund jern gikk det med 13–14 tønner trekull. Omkring 1850 tilvirket Egelands Verk årlig ca. 480 tonn jern.

Etter bryting i Steinsås og Langsæ gruver var slutt, fortsatte driften i Bråstad og Klodeborggruvene som tilhørte firma Aall, Næs Verk. Klodeborg som leverte malm til Næs helt til masovndriften ble nedlagt i 1910, hadde i 1901 4 mann i arbeid som ved 900 dagsverk brøt ut 323 kbm. som ga 950 tonn malm. Ved jernverket på Næs arbeidet det i år 1900 77 mann.

Bryting av jernmalm i Arendalsfeltets gruver tok først definitivt slutt i 1976 da Bråstad ble nedlagt. Da var det gått 402 år siden Erik Munk åpnet gruvene ved Barbu og Langsæ.

Arendalsfeltet har produsert cirka 4/5 av all jernmalm som ble smeltet til jern i «den gamle norske jernverksperioden», av jernverkene på strekningen fra Vennesla til Moss.