På seilas med briggen Nornen av Tvedestrand

Fie Skaar Trysnes, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 26. mars 1988

Båtutstillingen «Sjøen for alle» er nettopp avsluttet. Båtentusiaster over hele Sørlandet har reist i hopetall til Oslo for å se på det nyeste av båter og utstyr. Det er nok ikke få som har drømt seg bort fra vinter og snø til sommer og solglitrende fjord. Sørlendingen har lange tradisjoner i å ferdes på vannet. Kanskje er det litt av sjømannen fra det forrige århundre som sitrer i oss når våren kommer og sesongen står for døra.

Nornen bygges

En dag i året 1879 sto en brigg ferdig bygget på Støa, verftet til Tor Jensen inne i Eikelandsfjorden.

Det var på denne tiden at det ble bygget båter i nesten hver vik i hele distriktet.

Denne briggen som fikk navnet Nornen var på 110 1/2 commerselester. Nornen var 98 fot lang, bredden var 25 fot, og den hadde et dypgående på 12,2 fot. Den var med andre ord slett ingen liten skute sammenlignet med fritidsfartøyene i våre dager. Men den var heller ikke stor, sammenlignet med barkene som til stadighet krysset verdenshavene. Nornen hadde to fullriggede master og det som særlig kjennetegnet briggene var gaffelseilet på stormasten, det såkalte briggseilet.

Det var et stolt nybygg som gikk av stabelen, men hvor den seilte de første årene vet vi ikke så mye om. Det vi vet er at A. B. Jensen var fører. Vi må anta at A. B. sto for Anders Bertinius, for det het sønnen til hovedrederen.

Folketellingen i 1875

Fra og med årsskiftet i 1875/1876 og fram til 1880 vet vi mer om briggen. Ved den folketellingen som ble holdt i desember 1875 ble det bestemt at også sjøfolk på norske skip i innenrikske og utenrikske havner skulle telles. Det ble gjort på den måten at føreren fikk utdelt et skjema i siste havn før årsskiftet. Det ble fylt ut på reisen og så levert i første havn på nyåret.

På det tidspunktet skjemaet for Nornen ble fylt ut, befant briggen seg på Atlanterhavet, på vei til Wilmington i staten Nord Carolina. Tellingsskjemaet ble levert konsulen i Wilmington den 17. januar 1876.

Mannskapet

På Nornen befant seg 8 personer. Føreren på denne turen var riktignok ikke A. B. Jensen, men en John Sivertsen. Han var en gift mann på 56 år som var født i Holt, men bosatt på Tromøya.

Sannsynligvis hadde den faste føreren ønsket seg en lengre ferie hjemme og i stedet forhyrt en annen skipper for denne turen. De to styrmennene ombord var den 22 år gamle Terje Peder Terjesen fra Borås i Flosta sogn, og den andre var den 31 år gamle Andreas Pedersen fra Austre Moland. Men så er det også slutt på den delen av mannskapet som var fra båtens hjemdistrikt. Tømmermannen og en av matrosene var svenske, og en annen matros var fra Haugesund, jungmannen var fra Bergen og kokken var en 19 år gammel gutt fra Farsund.

Fra Wilmington til Hamburg

På Aust-Agder-Arkivet finnes journalen for Nornen og den dekker perioden fra 1876 til 1880. I den kan vi lese om briggens turer i disse årene. Journalen begynner den 1. mars 1876. Da var fartøyet i sjøen på vei fra Wilmington til Hamburg.  Det var sannsynligvis lastet med bomull, terpentin, harpiks eller tjære – alle disse produktene var viktige eksportvarer fra Wilmington. De første dagene i mars var Nornen ute i et forrykende uvær. Det startet med kuling fra vest/sydvest som på få timer utviklet seg til storm, ja til sterk storm. Utpå kvelden den 2. mars het det: «Overhændig Storm og Regn.» Etter hvert avtok vinden noe og klokken 8 om morgenen den 3. mars var vinden nede i stiv kuling. Det var «høi Søgang», men nå tilsatte de revet fokk og de tilsatte helt store undre mersseil. Vinden holdt seg fortsat nokså sterk og det gikk flere dager før de løste alle seil som hadde vært surret. De tilsatte etter hvert hele mersseilet, bramseilet og noe senere gjorde de storseilet og klyveren fast.

En interessert seiler ville ha glede av å lese denne journalen hvor det går frem fra time til time hvordan vinden var, hvilken kurs de styrte og hva de til enhver tid gjorde med seilene. Den 9. mars blåste det opp til storm igjen, men nok en gang klarte de seg igjennom uten å ødelegge verken seil eller rigg.

Mandag den 13. mars om kvelden fikk de det første glimt av Europa igjen, idet de kunne peile Beach Head Fyr og noen timer senere South Sand Head Fyr.

Fra Hamburg til Kalvøsund

Lørdag den 18. mars lå Nornen vel fortøyd i Hamburg. I slutten av måneden var de ferdige med lossinga, de hadde tatt inn ballast og gjorde klar til å gå til sjøs igjen. De brukte et par døgn på å komme nedover elva. Lørdag den 8. april var de i sjøen igjen.

Nå var kursen satt mot hjemlige trakter. Etter lang tid i fjerne farvann skulle Nornen hjem til Tvedestrand/Flosta. Vinden var fin, det blåste frisk bris og turen hjem tok ikke mange dagene. Men de fikk storm å bakse med denne gangen også. Et drøyt døgn etter at de hadde forlatt Elbens munning var vinden jevn fra vest. Den økte imidlertid på utover kvelden og luften var uklar og urolig. Vinden dreide til NØ/ØNØ. Den seilede distansen var på hele 94 nautiske mil. Kulingen økte på og det regnet. «Gjorde Merssielen og Fokken fast.» Vinden økte til storms styrke. Regnbygene ble til snebyger. Ved middagstider den 11. april var stormen avtagende. Den seilte distansen på 37 nautiske mil sier sitt om hva de hadde å bakse med. Ved midnatt «Tilsatte hel Fok og revet F. Mersseil.» Noe senere tilsatte de storseilet og klyveren helt, i tillegg til store mersseil og store bramseil. Allerede onsdag den 12. april fikk de Oxø Fyr i sikte.

Homborsund Mølle

Klokken 4 om ettermiddagen var de tvers av Homborsund Mølle. Dette var før Homborsund hadde fått egen fyrstasjon. Homborøy var godt kjent blant sjøfolk lenge før fyret ble opprettet. Og grunnen til det var nettopp mølla som lenge hadde fungert som et sjømerke. Ifølge boka Norges Fyr (Bjørkjhaug og Poulsson) blåste denne mølla ned i 1830 og eieren hadde ikke lenger bruk for den. Men den ble gjenreist, ikke som mølle men som sjømerke. Dette sjømerket var utseendemessig en tro kopi av den tidligere mølla. Homborsund fyr ble tent i 1879, men mølla ble stående til langt inn i vårt århundre.

Hjemme

Klokken 8 om kvelden hadde de Torungen fyr i synsranden og halv 10 fikk Nornen losen ombord. «Laa bi hele Vagten for begge Mersseil og Manøvrerede efter Lodsens Komando.»

«Kl. 3 (om natten 13. mars), holdt inover mod Land. Satte alle Seil, samt gjorde Anker og Kjættinger klar ... Da vi kom ind i Skjærene fik Stille og havde da 2 Baade forud og kl. 9 bragtes til Ankers paa Kalvøsundet for Babords Anker og 60 F. Kjætting. Fortøiede Agter med Kabeltouget, samt pertlinen. Gjorde Seilene fast og ryddede af paa Dækket. Om Aftenen blev Maaneden opsagt for Mandskabet.»

Så dro de hver til sitt. Noen hjem til ventende koner og barn. Kanskje hadde de skipskista full av gaver og småting til de som hadde strevd med sitt hjemme. Det kunne være kjoletøy, et fint sjal og kanskje et muslingpynta skrin til minstejenta eller kjæresten. Om svenskene om bord dro helt hjem vet vi ikke noe sikkert om. Kanskje leide de seg inn hos noen i nærheten og venta på hyre. Dette var jo på vårparten og det ville nok ikke gå mange ukene før det lå seilferdige båter i hver en vik.

Nornen hadde vært i utenriksfart denne vintersesongen. De følgende vintrene kom den til å følge et noe annet mønster. Skipsjournalen viser at den ble lagt i vinteropplag hver høst i åra framover og at den ikke gikk ut igjen før utpå våren. Nornen fortsatte å seile på utenlandske havner, men siden farten var begrenset til sommerhalvåret ble turene korte. De gikk til Sverige, Tyskland, England og Spania. Hver høst mønstra mannskapet av og et nytt mannskap kom om bord om våren.

Kribler det fremdeles i noen av leserne? Husk på, når du pusser båten din i påskeferien, at du har lange og stolte tradisjoner bak deg. Kanskje skal du ikke ut på så lange reiser som Nornen. Likevel er det viktig at alt er i god stand.

God båtpuss.