Praktovn fra Kværner

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 10. september 1988

I hovedbygningen på Langsæ, som ble oppført i 1858 for Arendals grunneier, konsul og skipsreder m.m. Hans Herlofson, var alle gamle ovner forsvunnet da fylkesmuseet overtok bygningen etter Arendal fagskole i husstell i 1970-årene. Siden har museet etter evne og anledning ført de viktigste rom i hovedetasjen tilbake til noe nær opprinnelig tilstand, og møblert dem tilsvarende, som en patrisierbolig fra seilskipstidens glansperiode. 

I spisestuen har vi montert en stor og praktfull etasjeovn fra rundt 1860. Den er støpt på Kværner Brug ved Christiania, og bærer betegnelsen «Kværner No. 15». Slår vi opp i bedriftens gamle kataloger eller pris-kuranter, ser vi den gjengitt i presist ståltrykk, som «Etageovn No. 45. Kirkeovn» og det fremgår at prisen var hele kr. 124,-. Men så veier den sine 360 kilo og har attpåtil doble plater i fyrkassens sider. De ytre har gjennombrutt mønster for å gi ekstra god luftsirkulasjon. Antagelig ble flere eksemplarer av denne modell brukt i murgårdene som ble oppført i Arendal etter brannene i 1863 og 1868.

I Jordkjens gård, på hjørnet av Torvgaten og Østre gate, sto til ca. 1980 et intakt eksemplar som da ble solgt. Og det vil være rimelig å tro at det fremdeles i enkelte høyloftede rom i og ved Arendal står en slik ovn.

Ved ankomsten til Aust-Agder-Museet var fronten på den gjennombrutte «kransen» eller bekroningen øverst på vår ovn knekket, og da vi sendte den bort til reparasjon, gikk den dessverre tapt. Skulle noen av leserne kunne låne museet en bekroning til No. 45 til kopiering, ville vi derfor være svært takknemlige. (Kopiering foregår ved at det tas avtrykk av originalen, og avtrykket brukes som støpeform. Prosessen er helt uskadelig for originalen.)

No. 45 er i typisk ny-renessansestil fra 1850–60-tallet, med utgangspunkt i italiensk, florentinsk renessanse fra ca. 1450–1500. Likevel er både etasjeovns-typen og stilpreget tysk i sin utførelse. Antagelig har Kværner og alle de andre norske og danske ovnsstøperiene i perioden fått sine modeller ferdig levert fra tyske spesialforhandlere. Vi møter nemlig stort sett helt identiske modeller, som går igjen fra støperi til støperi.

Bare et par av de mest eksklusive, blant dem No. 45, ser ut til å ha vært for kostbare for de fleste. Kanskje Kværner var alene om å produsere denne praktovnen her i landet?

Poenget ved etasjeovnene er at den sikksakkformede røkkanalen oppgjennom etasjene, ga svært stor overflate, som raskt ble oppvarmet og avga sin varme til rommet.

Ovnen egnet seg godt til store rom som raskt skulle fyres opp uten uforholdsmessig stort brenselsforbruk, f.eks. i kirker og spisestuer. Når ilden gikk ut, ble de tynne platene fort kalde igjen.

Det motsatte prinsipp viste sylinderovnen eller «rundbrenneren». Den kunne brenne rundt og klarte seg med brenselspåfyll to ganger i døgnet. Etasjeovnen må «mates» ofte.