Sangtradisjoner
Anne Grimstad, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 30. april 1988
Aust-Agder-Arkivet har det siste halvåret hatt gående et prosjekt med innsamling av vokalmusikk fra Aust-Agder. Ca. 80 sanger er blitt samlet i østregionen av fylket. Materialet er hentet hos ca. 15 «informanter». I tillegg har arkivet kopiert Aust-Agder-materiale fra Norsk Folkemusikksamling. Totalt utgjør sangsamlinga ca. 140 sanger.
«Innsamling» – «informant» – «materiale» – er alle ord med en viss høytidelig klang. I virkeligheten er innsamling av sang langt fra «høytidelig». Vi har kontaktet mennesker som har vært glad i å synge, og som fremdeles husker noe av det de har sunget opp gjennom årene. Den umiddelbare reaksjonen har nesten utelukkende vært «jeg har da ikke noe å fare med». Men – enden på visa har nesten alltid vært at vi har fått tak i sanger som det for ettertida er viktig å ta vare på.
En liten hyggestund med kaffekoppen, mang en beretning om gamle tider, fortellinger om steder og mennesker i bygda – alt dette har vi fått i tillegg til sangen.
Muntlig fremstilling gir uvurderlige kilder som det skriftlige materialet aldri kan levendegjøre. Takket være teknisk utstyr (båndopptakere, avspillingsutstyr), kan vi bevare muntlige tradisjoner.
Formålet ved innsamlingen har vært å kartlegge sangrepertoaret til «informantene», og for ettertida bevare en sangtradisjon som nærmest «går dukken», likeledes hente fram opplysninger som har interesse i lokalhistorisk arbeid.
Visa om Melåslinda
Visa om Melåslinda er sunget inn på bånd for Aust-Agder-Arkivet av Torborg og Gunnar Grantangen fra Gjerstad. Visa beretter om et gammelt lindetre som visstnok skal ha stått ved gården Melås i Gjerstad.
Det vil være en overdrivelse å skilte med at Aust-Agder-Arkivet reddet visa fra å gå i glemmeboken, fordi denne visa er en av de mest kjente og brukte bygdevisene fra Gjerstad. Tekstforfatteren sjøl sørget dessuten for å få den på trykk i 1849. Visa om Melåslinda er ett av mange eksempler på nyere bygdevise som har fått en tekst tilpasset en eldre folkemelodi, i dette tilfellet «Oss ha gjort ka gjerast skulle». Ved Aust-Agder-Arkivet har vi foreløpig bare en «variant» av visa, men det er ikke usannsynlig at teksten også har vært sunget med en annen melodi.
Gamle beretninger om Melåslinda
De gamle beretningene om linden på Melås ble blant annet skrevet ned av Lars Skjeldsø. Hans papirer er ordnet ved Aust-Agder-Arkivet, men er også bearbeidet av Andreas Vevstad og utgitt i bokform.
«Dette besjungne træet stod nogen få (150) meter sydøst fra Thorgrim Melåses våningshus», skrev Skjeldsø i 1925. Fortellingen om Melåslinda sier at den var svært stor, og ble i sin tid brukt som sjømerke. Den skal fra gammelt av ha hatt fire store greiner, men på den tid da visa ble skrevet var det bare tre greiner. I stammen på treet var en åpning som var så stor at 3 mann kunne få plass der. «Dette veldige træet blev til sist nordenvinden for sterk». Det falt i bakken i 1868.
Nissen der sit Tehold har
«Mange hælle ennaa føre. Nissen der sit Tehold har» heter det i 3. strofen i visa. I «Gjerestads Præstegjeld og Præster» av John Aas blir det fortalt at «Den oppholdt sig fornemmelig i Hestestalden, hvor den om natten striglede Hestene, flettede Manan paa kunstig Maade, og især stellede dem saa vel, at de bleve bedre ved Huld end andre Heste». Og for at nissen skulle fortsette å stelle godt med dyra på gården, måtte folk traktere han med både lefsekling og øl ved juletider.
Prosten Aas ble han kalt, og blir han kalt i Gjerstad
John Aas ble sogneprest i Gjerstad i 1820, og ble i 1846 prost i Østre Nedenes provsti. Han var prost i ca. 20 år.
John Aas var opprinnelig fra Røros. Han var blant de 13 første studentene ved det nye universitetet i Oslo i 1813. Og som det står i bygdesoga fra Gjerstad – «han rokk mykje».
I bygda engasjerte han seg i mangt; landbruk, fattigstell, skole, kirkebygging, han var Gjerstads første ordfører, han var forlikskommissær, amtsrevisor og stortingsmann i flere perioder. Dessuten var han en dyktig skribent.
Referanser til KUBENs samlingerVise om Mælaas-Linna i Gjærstad Sokn.
Dikta paa Bygdemaal [av John Aas]Melodie: Os ha gjort kva gjæras skulle.
Eg ve ta mæ te før Moro, op te Mælaaslinna gaa,
veent aa sjaasamt ska der være, grusk æ Linna fram ifraa,
enddo detta Tre har briska mykje meir i gammal Ti,
a de fire store Greinan naa æ atte bare tri.Ondeli, at denne Linna aldre før æ høgga ne,
ondeli, at Bjorkebeinar inkje flætta slikt et Tre,
tok sæ Bast og røirde paa sæ sine kleine Næversko –
vist en Hullegar de Bele utme Mælaaslinna sto.Mange hælle ennaa føre, Nissen der sit Tehold har,
kjæm i Husa Nattestier, stuller ber hel naaken Kar,
flætter Maana fint paa Hesten, hæll sæ utme Linna døl –
Kanse detta æ ei Saage, Folk eingaang har gjort sæ sjøl.Ondrast maa eg naa paa detta, at saa høgt te Værs eg gjæng
æ her Jore, inga Knattar, bare Aaker, Lauv aa Eng.
Like har eg naa før Veien, veen æ denna høge Hei,
venast naa, eg æ me Linna lisom Ørna i sit Rei.Linna stænne kalli resa midt paa Høgda mo allein,
eg tyks plent eg kan fornemme: detta æ en Bjørkebein.
Slik en Kar har rødda Plassen, saa han Sjøl sto atte fri,
slika Karar værja Nori, daa der krigast før i Ti.Inkje Tre gjæng øve Linna te aa staa paa slik en Sta,
alle Vinnar her har dusta fleire hondre Aar i Ra,
alle har dei bruka Makta, jamt va Linna like traa,
ho maa være grod ihope me de Fjell ho stænne paa.Mæ og sitte onne Linna, glaner øve Vidda ne,
æ de som eg inkje længer va i denna Væra te,
sjøl eg minker aa bli liten, mest som eg skull komme bort,
Syne, Hørsla, Maale, Pusten – alt ihope kjæm te kort.Skouar o fem Kjørkesokner her æ samla te ei Slet,
ron omkring mæ denna Vidda heilt te Have gjæng i et,
høgsta Heier tyks bli laage, jupast Dal æ som ei Dæk,
Gjærsta-Vanne æ aa se te som en hovli Kvænnebæk.Længst me Baren møter Have, uttrast gjæng de som ei Rand
vesta te fraa Lyngørskanten heilt forbi te Jomfruland
Eg seer mange Sjibe seile, Sjøfolk seer au Linna græt,
dei har øve tri Miil borte hinnar te Sjømærke sæt.Længer maa eg inkje drøige, eg maa skonn mæ her ifraa,
et Par Fjering borte Linna sjygger allereie naa,
ute paa Sonsmyra seer eg Folk i hinnars Skugge gaa –
Sola kvække snart a Lia, mørke Naatta fælle paa.
Boksamling: Lars Skjeldsøy: Frå hverdagslivet i Øvre Gjerstad 1850–1890. Gjerstad 1979. (Ref.)