Til Skagen i sommersol?

Fie Skaar Trysnes, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 2. juli 1988

St. Hans er over. For tusenvis av nordmenn står ferien for døra. Ofte går ferden til Danmark. Noen drar på egen kjøl, mens andre får hjelp av «Borgen» eller «Peter Wessel» til overfarten. Danmark er en nær nabo for oss sørlendinger, både i avstand og når det gjelder lynne og folkesjel. Når vi tar denne turen over Skagerrak nå sommerstid, gjør vi det i forvissning om at vi følger en gammel tradisjon. 

Sørlendinger og jyder har handlet med hverandre i mange hundre år. Det klassiske eksempelet er eksporten av trelast og jernverksprodukter fra Sørlandet, og import av korn og kjøtt fra Danmark. Denne handelen fant sted både på dansk og på norsk kjøl. Her på Sørlandskysten var danmarkssluppene et viktig innslag i havnebildet.

Denne handelen var av særlig betydning i Aust-Agder mellom 1800 og 1850, men vi har flere eksempler på på at den var vanlig også mye tidligere.

Aakvaagskuten

På Aust-Agder-Arkivet har vi flere tollkvitteringer som viser tidlig utførsel av trelast til Jylland. En av dem er datert så tidlig som den 5. juni 1642. Den er skrevet ut av Risørtolleren Christian Sterck. Han bevitner at Engelbret Aakvaag fra Søndeled Sogn hadde betalt avgift for å kunne frakte med seg trelast til «Nørde Julland».

Nye møllevinger til Skagen Mølle

I september 1832 lå det 21 fartøyer ved utløpet av Oksefjorden. De ventet på passende vind til å sette over på årets siste danmarkstur. En av disse båtene var en slupp fra Borøya. Den lå klar med to store furutrær som den skulle slepe over til Skagen. Det hadde seg slik at møllevingene på Skagen mølle enten var brukket eller råtnet. I løpet av sommeren hadde det vært forhandlinger mellom flere om å skaffe nye, men ingen hadde våget å påta seg oppdraget. Furutrærne var dobbelt så lange som sluppen som skulle slepe dem over. Til slutt var det en skipper fra Borøya som hadde tatt jobben for god betaling. Avtalen var at trærne skulle leveres ved gamle Skagen, hvis vinden tillot det, i nødstilfelle i Fredrikshavn. Det gikk bra og med nordvestlig vind signaliserte skipperen gamle Skagen og lot trærne gå på stranden, hvor strandfogden tok imot dem.

Det var ikke ofte Tvedestrandsskutene handlet med Skagen. Men stedet var allikevel kjent for alle sjøfarende, fordi det var et vanskelig sted å navigere skuter som bare hadde seil å ta seg fram med.

Gamle Skagen, der hvor møllevingene skulle leveres, grenset ut mot Skagerak, mens Skagen i dag har fronten vendt mot Kattegat. Hvor viktig det har vært å markere Skagen for de sjøfarende, får vi et bevis for når vi leser at det første fyrtårnet ble tatt i bruk allerede i 1561. Det fyret som Tvedestrandsskutene seilte etter for 150 år siden ble oppført i 1745. Kanskje er det ikke så rart at strandingene dengang var en betydelig inntektskilde for byen.

Strandfogden

Strandfogden, han som tok imot det som skulle bli de nye møllevingene, var en offentlig ansatt person. Hans oppgave var å føre oppsyn med berging i strandingstilfeller, inntil politiet kom. Det sto i strandfogdens instruks at han var pliktig til å ferdes på stranden til tider hvor strandinger kunne fryktes og han var den første som skulle varsles hvis noen fikk se eller vite at skip var strandet eller var i nød.

Fra Tvedestrand til Mariager

De ulike byene og tettstedene langs sørlandskysten hadde ulike tilknytningspunkter på Jylland. For Tvedestrandsdistriktet ser det ut til at det dreide seg om Fredrikshavn, Sæby og Mariager. Vi vet for eksempel at et snes egg kunne kjøpes i Mariager for 8 skilling. Kanskje er vi her ved et av de mest typiske trekkene ved Danmarkshandelen. Overleveringer sier at hver enkelt av mannskapet var kommisjonær for slekt og kjente hjemme. De hadde med småting som skulle selges og de hadde med en liste over ting de skulle kjøpe med seg hjem igjen. I tillegg til matvarer ble det nok også smuglet inn adskillige varer som det var høy toll på.

Smugling

Glassruter var det for eksempel mye å tjene på. De kunne graves ned i ballasten, så ble sanden jevnet og ballasten strødd med bord. Ifølge overleveringer var det særlig god fortjeneste på spillkort. De ble firt ned mellom tømmeret i tynne tråder. Hyra til de som var ombord ble ofte betalt i matvarer, helst korn eller mel.

Vi kjenner navnet på en del av skutene som var med på danmarksfarten for 150 år siden. Ikke alle gikk det like godt. Vestkysten av Jylland heter ikke Jammerbugten for ingenting.

Fare for strandinger

Skipsnavn som «Haabet», «Svanen», «Syv Brødre», «Perlen», «Duva» og «Johanne Marie», er alle knyttet til danmarksfarten.

Galeasen «Haabet» dro engang på 1830-tallet over til Danmark sammen med mange andre. Var vinden god gikk de gjerne innom Fredrikshavn på veien hjem, men denne gangen seilte «Haabet» videre. De var uheldige med vinden og kom for langt vest, til Jammerbugten. «I denne stilling grep de til det siste middel som så mange andre i den tid. Der ble det holdt ekstra bønn og så avgitt et løfte, at hvis Vårherre ville være dem nådig og hjelpe dem ut av faren, ville de glede den fattige når de kom hjem». Vinden halte seg et par streker mer vestlig så de klarte gamle Skagen, og så bar det videre til Fredrikshavn hvor de andre skutene hadde ligget rolig. Det hører forøvrig til historien at «Haabet» senere ble rigget om fra galeas til slupp og at den i begynnelsen av 1860-årene forliste ved Fredrikshavn.

Kanskje skulle vi sende våre brave forfedre noen tanker når vi i sommer koser oss på Jyllands hvite sandstrender. Området rundt Løkken og Blokkhus har ikke alltid vært sommeridyller. Mang en dramatisk og tragisk hendelse fant sted på utsiden. Strandingskroen i Løkken bærer for eksempel navnet sitt som et minne om mange strandinger i området.

Røttene

Sommerturene til Danmark har altså lange røtter tilbake i tid. Handelen mellom de to nabolandene har spilt en betydelig rolle for småfolk på begge sider av Skagerrak. Idag er slitet og farene en saga blott. Vi kan nyte ferien og gjestfriheten. Mange seiler over i egen båt og legger til på de samme stedene som danmarkssluppene lå. Seilerne i Tvedestrand har et varmt forhold til nettopp Skagen. Når dagens båter setter seil, er det i forvissning om at de viderefører en tradisjon, en tradisjon det er vel verdt å ta vare på. Å bli båret fremover av havet og vinden kan gi rom for mange slags refleksjoner og ettertanke.

Legger vi turen innom Mariager, vet vi at vi går på de samme ruglete brosteina som andre sørlendinger gikk på for 150 år siden. Fra et vindusbord på Postgården, med utsikt til den gamle bebyggelsen, kan vi lett tenke oss tilbake til tidligere tider. Kanskje det at vi vet litt om fortida kan gjøre dagens turistopplevelser enda litt rikere.