Utenkelig uten jern

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 14. mai 1988

Industrialiseringen og urbaniseringen som fant sted i Europa og USA i forrige århundre, er utenkelig uten jernet. Dette viktige materiale går igjen i alt; – like vesentlig som produksjonsmiddel og som produkt. Jernbanen, dette geniale transportsystem som mer enn noe annet bidro til strømmen av råvarer, produkter, og mennesker (de var både arbeidskraft og konsumenter), er i seg selv 1800-årenes mest karakteristiske frembringelse.

Selv i bygningskunsten trengte jernet seg inn som et revolusjonerende nytt materiale. I forening med glass finner vi det fra omkring 1840 benyttet ved alle slags byggverk der det gjaldt å danne store, overdekkede haller. Storbyenes jernbanestasjoner med sine enorme spenn av glass og støpejern over ankomsthallens spor, er det fortsatt en egen, merkelig opplevelse å være i. De samme konstruksjonene ble benyttet til kirker, utstillingspalasser, kunstgallerier og museer, overdekte butikkgater, sirkusbygninger, ridehus – og selvfølgelig fabrikkhaller.

Da man i USA fra 1850-årene av tok fatt på utviklingen av det som senere kaltes skyskrapere, var det støpejernselementer både i bjelkelag og i fasader, som viste seg å være det mest rasjonelle å bygge på.

Denne utviklingen var jernverkene her i Nedenes med på begynnelsen av. I 1837 ble støpejernsbroen på Fosstveit i Holt skrudd sammen på stedet av elementer støpt på Næs Verk. Bevarte modeller fra Frolands Verk viser at bedriftene kunne levere tidsmessig utstyr av støpejern for de mest avanserte, moderne bygninger den gang.

Et eksempel på dette er en usedvanlig rikt utformet modell til en del av et støpejerns trappe- eller brystningsrekkverk i senklassisistisk stil. Denne tremodellen innkom som gave til Arendals Museum fra Froland kommune i 1940.

Modellen er til venstre halvpart av øvre del av en rekkverkspåle. Omtrent fra midten av pålen skyter det liksom ut en stor, spiralsnodd ranke på hver side. Setter man slike rankeprydede påler etter hverandre, danner de et kniplingaktig brystvern. Slik ser vi det anvendt på kanten av taket på det kongelige slott i Oslo, og på galleriet i søylehallen i universitetets midtbygning på Karl Johan.

Den bevarte tremodell fra Froland bekrefter det inntrykk man også har fra Næs, at våre jernverk 1800–1860 benyttet toppkvalifiserte fagfolk som formgivere, sannsynligvis akademisk skolerte arkitekter og kunstnere som Linstow, Grosch, Flintoe og andre. Fra dem går linjen til den største arkitekt i tiden, Karl Friedrich Schinkel i Berlin. Men hvem var mannen som skar selve modellen og dermed hadde ansvaret for at arkitektens intensjoner ble ivaretatt ved overføring fra tegningens plane flate, til treets plastiske form ved knivens og huggjernets hjelp? Han er i dag navnløs. I Frolands Verks gamle arkiver kan hans navn kanskje finnes på lønningslistene, som modellsnekker.