Weidemann mot Weidemann: Grimstad mot Arendal i 1816

Gustav Sætra, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 27. februar 1988

I dag er Grimstad en større by enn Arendal. Det skyldes kommunesammenslåingene på 60-tallet. Kommunesammenslåingene i Grimstad har ført til indre motsetninger, i første rekke markert ved at de gamle kommunene Eide, Landvik og Fjære har reagert på det de oppfatter som sentrumsdominans i storkommunen. Til sine tider har de virkningsfullt gitt uttrykk for sin misnøye. Men selv om kommunesammenslåingene har ført til indre motsetninger, har de også ført til at den ytre motsetning, motsetningen til Arendal, er blitt mindre. 

Trolig skyldes det at Grimstad idag er blitt en større by enn Arendal, nettopp på grunn av sammenslåingene. Den avmaktsfølelsen og det sinne Grimstad tidligere hadde overfor Arendal er i ferd med å forsvinne. Men avmaktsfølelsen og sinnet har vært der i lang tid. I Bendix Ebbells bidrag til Grimstad bys historie fra 1927 trer det tydelig fram. Går en enda lenger tilbake, til 1816, er det et helt sentralt trekk. Det er vel igrunnen ikke så underlig. For nettopp det året fikk Grimstad sine kjøpstadsretter. Og for å oppnå det måtte de føre en innbitt kamp mot Arendal. Det som heller er litt underlig, er at det var to brødre som sto mot hverandre i kampen. 

Mellom brødre

I 1816 møtte de to brødrene på Stortinget. Begge bar etternavnet Weidemann, begge var oppvokst i Vrengen i Øyestad. De var sønner av fogd Lars Weidemann, som styrte over Nedenes (kystbygdene i Aust-Agder). Den ene representerte borgerskapsinteressene og kjøpstaden Arendal. Hans navn var David Sommerfeldt Weidemann. Han var advokat og var giftet inn i byens mektige Dedekamfamilie. David var 39 år.

Den andre var Lauritz Weidemann. Han representerte bondeinteressene og Kristiands amt (Oppland). Lauritz var 41 år gammel og sorenskriver på Toten. På Stortinget var han en respektert mann. I 1816 var han Odelstingspresident, senere ble han Stortingspresident. Stortinget av 1816 var preget av sterke kamper mellom borger- og bondeinteresser. I disse kampene kom David og Lauritz til å stå på hver si side. Dette kom spesielt til uttrykk i kampen om kjøpstadsretter for Grimstad.

To karrierer

At Lauritz kom til å representere bondeinteressene, hang ikke bare sammen med at han representerte et innlandsdistrikt. Han hadde på sett og vis fått en rask karriere ved at de interessene ble fremmet. Hans far hadde i 1790-åra vært medlem av en kommisjon som skulle vurdere og dømme i handelsforholdet mellom trelasthandlerne i Arendal og bøndene i opplandet. Lars Weidemann var med på å avsi en knusende dom over Arendals patrisiat. De måtte betale bøndene i opplandet store erstatninger fordi de hadde tatt alt for høye priser for det kornet og de matvarene bøndene hadde kjøpt hos dem. Den familien som ble hardest rammet av dommen var Dedekamfamilien, den arendalsfamilien David giftet seg inn i.

Mens faren satt som kommisjonsmedlem, bestyrte Lauritz fogdeembetet i Nedenes. Det kom han til å trekke fordel av. For faren fikk ikke noen direkte lønn for selve arbeidet i kommisjonen, men han kunne vente en påskjønnelse etter endt arbeid. Lars Weidemann ønsket imidlertid ingen påskjønnelse for sitt eget vedkommende. Derimot ønsket han at sønnen Lauritz måtte komme i betraktning dersom han søkte et embete, for han hadde tross alt styrt fogdeembetet mens han selv var borte. Det førte til at Lauritz allerede som 22-åring fikk sitt første embete.

De to Weidemann-brødrene hadde et felles utgangspunkt for sine karrierer. Begge hadde juridiske studier bak seg. Men karrierene ble i seg selv svært ulike. Lauritz fikk sitt første embete mer eller mindre som en følge av kampen mot arendalsborgerskapet, og som stortingsmann og embetsmann kom han til å stå i et klart motsetningsforhold til borgerskapet. Davids inngifte i arendalsborgerskapet hadde knyttet ham klart til den samfunnsgruppa hans bror tordnet imot. Da de to brødrene sto fram på Stortinget i 1816 for å diskutere kjøpstadsretter for Grimstad, var det klart at de representerte to ulike samfunnsgrupper.

Stor mot liten

David Weidemann tok avstand fra søknaden som var kommet inn fra Grimstad. Dersom Grimstad skulle skilles ut fra Arendals distrikt og bli en sjølstendig kjøpstad, ville det rent økonomisk innebære ruin for Arendal. På Stortinget så det ut til at han ville få gjennomslag for sitt syn, men i løpet av debatten snudde vinden. Hans bror Lauritz var godt forberedt. Det var ingen sak å påvise at David og Arendal satt i glasshus. Arendal hadde tidligere klaget sin store nød fordi de i sin tid var blitt undertrykt av Kristiansand den gang Arendal sorterte under den byen. Den som tidligere hadde følt seg undertrykt skulle vel ikke selv gå inn i undertrykkerens rolle.

Dessuten var skipsfarten på Grimstad vokst til en anseelig størrelse. Utskipningen av jern fra Froland verk og lossingen av korn og matvarer til verket skapte stor aktivitet i byen. Med så stor aktivitet hadde Grimstad et berettiget krav på kjøpstadsretter; ikke minst fordi det nå gikk i retning av å bryte med den gamle foreningstidas monopoldannelser. Lauritz hadde et rikt materiale å bygge sin argumentasjon på. Deriblant en skriftlig uttalelse fra hans far, som han nå kunne bruke mot sin bror. Lars Weidemann hadde nemlig som fogd gitt Grimstad sin anbefaling.

Avstemningen endte med seier til Lauritz Weidemann og Grimstad. Den lille byen hadde seiret over den store. Det skyldtes bøndenes dominans på Stortinget. Grimstad kunne i en slik sammenheng inngå i bondens kamp mot borgeren. Å gi småbyen større rettigheter, kunne være til fordel for bonden. Kampen om kjøpstadsrettene til Grimstad endret byutviklingen i distriktet, og fikk av den grunn stor betydning. For de to brødrene Weidemann fikk den også betydning. Taperen, David, ble ikke lenge på Stortinget. Det ble derimot seierherren, Lauritz. På Stortinget ble han en av de mest iherdige talsmenn for bøndenes sak. Og det var nettopp som bøndenes talsmann han nådde så framtredende posisjoner. Kampen for Grimstads rettigheter var bare en av mange han var med å målbære.