«Speranza» av Staubø

Fie Skaar Trysnes, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 17. desember 1988

På 1870-tallet ble det bygget skip langs hele Sørlandskysten. Staubø i Flosta var ikke noe unntak. «I Øya» hadde J. P. Pedersen verft. Det ble bygget i alt 13 skuter der. Jon Peder Pedersen hadde selv bakgrunn fra sjøen. Han var korresponderende reder for flere av de skutene han bygget.

Det gjaldt også barken «Speranza», som sto ferdig på beddingen i 1870. Det var vanligvis en 10–12 mann ombord på en slik skute. Det knyttet seg mange forventninger til «Speranza». Navnet er spansk og betyr rett og slett «håpet». Som med så mange andre skuter skulle «Speranza» komme til å oppleve mye dramatikk. Vi kjenner ihvertfall til to slike begivenheter.

Grunnen til at vi vet noe om «Speranzas» skjebne, er det betydningsfulle arbeidet kaptein N. R. Nielsen gjorde på 1930-tallet. Han samlet mange opplysninger og bilder om Sørlandets seilskipsflåte. Disse ble etterhvert trykt som en serie i Vestlandske Tidende og senere utgitt i bokform.

Den følgende beretningen bygger blant annet på N. R. Nielsens opplysninger.

Kollisjon i Kanalen

I 1889 var «Speranza» nærmere 20 år gammel. Den var på det tidspunktet eid av Pedersen og Salvesen med flere. Fører var A. Pedersen. Seilmaker Henrik Andreas Nielsen fra Kittelsbukt var ombord på «Speranza». Han fortalte at sommeren 1889 var skuta på vei fra USA til Hamburg med en last harpiks. I slutten av juni kom de inn i den engelske kanalen der de ble møtt av tykk tåke. Tåkeluren ble brukt og alle forholdsregler ble tatt.

Plutselig hørtes tåkeluren fra et annet skip. Umiddelbart etter tørnet et jernskip mot «Speranzas» baug, med den følge at en hel del av riggen gikk over bord.

Noe tidligere, da «Speranza» nærmet seg kanalen, hadde de lagt skipets ankere ut over svineryggen, slik at de var klare til å ankre om nødvendig. Da det engelske skipet «Cape Brase» tørnet imot «Speranzas» baug, hang det ene ankeret seg fast i riggen på «Cape Brase». Så stor var kraften av sammenstøtet at ankerkjettingen på «Speranza» anker brakk. Det ble liggende rett utenfor kabyssdøren på dekket av «Cape Brase». Ingen av mannskapet kom til skade. Så bra skulle det dessverre ikke gå noen år senere.

Uvær og storm i desember

Høsten 1893 hadde «Speranza» gjennomgått omfattende reparasjoner. Skuta hadde ligget i lengre tid ved verftet på Staubø. Den var i meget god stand, ifølge beretningen. Etter reparasjonen hadde de lastet minetømmer og props ved Næs i Tvedestrandsfjorden. De var bestemt for Newport i England. Denne første uken i desember ble det et forrykende uvær. Uværet hadde begynt på kontinentet noen dager tidligere. Avisene brakte illevarslende meldinger om storm og forlis.

Avisa Den vestlandske Tidende fra 9. desember 1893 brakte følgende forvarsel fra England: «... var vore Kyster hjemsøgt af en forfærdelig Storm, som successivt steg til Orkan. Det er endnu umuligt at udtale sig om, hvor mange Seil- og Dampskibe der er gaaet tabt, men de indløbne Beretninger om Skibsvrag udgjør allerede et meget stort Antal ...» Deretter fulgte navn på en rekke norske skip som hadde forlist.

I samme avis het det om hjemlige trakter: «Storm. Siden igaar har her raset en voldsom Storm ledsaget af stærke regnbyger. Desværre er allerede Efterretninger indløbne om Skibsulykker og Tab av Menneskeliv».

Det var i denne stormen «Speranza» befant seg.

Forliset

I en liten notis i den samme utgaven av Den vestlandske Tidende kunne en lese følgende: Bark «Speranza» av Tvedestrand, Kaptein Pedersen, er inat strandet ved Fredriksværn. Kapteinen, Styrmanden og 3 Mand reddedes, de øvrige omkom».

Kapteinen fortalte senere at forliset hadde funnet sted under et forrykende uvær med storm fra sydøst og snøkav.

De befant seg ved Stavernodden da de gikk på grunn. Skipet flaknet langsetter umiddelbart etter strandingen. Alle ble tvunget til å hoppe overbord. Kapteinen, førstestyrmannen og tre andre av mannskapet ble reddet, seks mann omkom. Tre av dem ble funnet døde på stranden, de andre fant man aldri.

Fredag den 15. desember trykte Den vestlandske Tidende navnene på de omkomne. Det var Lars Christensen, Oscar Larsen, Niels T. Nielsen, Albert Nielsen, Peder E. Olsen og Johannes Andreassen. Kanskje var de fleste av disse sjøfolka fra distriktet rundt Staubø.

Slik endte «Speranza» sin nærmere 25 år gamle karriere. Både den og mannskapet fikk et endeligt som ikke var helt uvanlig for seilskutene fra distriktet.

Tapet av menneskeliv var ikke alltid like stort som i dette tilfellet, men enhver sjømann visste at slike farer truet. Likevel seilte sjøfolkene fra distriktet i flere hundre år. Uten at de hadde trosset farene på de store verdenshavene hadde nok mangt sett annerledes ut på kysten vår. For oppgangstidene for skipsfarten fikk ringvirkninger også på land.