Da fotografiet ble født

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 9. september 1989

Den 19. august 1839 ble for første gang en praktisk anvendelig fotografisk teknikk gjort offentlig kjent ved en tilstelning i Paris. Oppfinneren var teatermaleren L. J. M. Daguerre (1787–1857), dengang kjent som direktør for Paris’ «Diorama». Offentliggjørelsen skyldtes den franske stat, som hadde kjøpt patentet av Daguerre «for å stille det til rådighet for hele menneskeheten». Riktignok er de aller første fotografier opptil 10–15 år eldre, men disse hadde kun eksperiment-karakter. 

Allerede Leonardo da Vinci har beskrevet hvordan det dannes et omvendt landskapsbilde på bakveggen i et rom der et lite hull i skoddene slipper lyset inn fra landskapet utenfor.

Dette ga grunnlag for «Camera obscura», et hjelpemiddel for kunstnerne: En liten kasse med en linse i et hull på forsiden, og en mattglasskive på bakveggen, som viser et omvendt bilde av det motiv kassen rettes mot.

Siden 1500-årene hadde camera obscura vært benyttet ved perspektivtegning. Men hvor mye enklere ville det ikke bli om bildet på mattskiven kunne fastholdes uten kunstnerens mellomkomst! Flere oppfinnere arbeidet med dette mål for øyet: Teatermaleren Daguerre i Paris var bare en av dem. Alt i 1820-årene var det lykkedes Joseph-Nicéphore Niépce å finne frem til stoffer som forandres – blekes eller svertes – under påvirkning av lys. Han kunne dermed lage fotografiske kontaktkopier av kobberstukne bilder, og også noen ekte fotografiske bilder i et camera obscura.

I Bourgogne hvor Niépce holdt til, var det vanskelig å få gode linser. I 1826 ba han en slektning som skulle til Paris, om å oppsøke en optiker. Tilfeldigvis ble det den samme som Daguerre benyttet – og dermed tok Daguerre kontakt med Niépce.

I 1829 inngikk de to i partnerskap. Daguerre bidro med sitt forbedrede camera obscura av metall – hvor allikevel optikerens fine linse var hovedsaken – mens vitenskapsmannen Niépce med sine kjemiske kunnskaper og eksperimenter fikk Daguerres «alkymistiske» forsøk over på et mer profesjonelt plan.

Allerede i 1833 døde Niépce uten at de to var kommet stort videre. Men en viktig ting hadde Daguerre lært av ham: Man behøvde ikke å få et tydelig bilde frem ved direkte eksponering, for det ville være mulig å fremkalle et nesten usynlig bilde ved hjelp av det rette kjemiske stoff.

Ettersom Daguerre manglet teoretisk kjemisk kunnskap, var han henvist til møysommelig eksperimentering i jakten på det riktige lysømfintlige stoff i den rette kombinasjon med en fremkallervæske, og endelig et stoff som kunne «fiksere» bildet, dvs. fjerne lysømfintligheten og «fryse» produktet.

En del av løsningen kom ved et tilfelle en vårdag i 1835, om vi skal tro den klassiske fotografhistoriske anekdote:

Daguerre var etterhvert kommet til at det beste materiale for det fotografiske bilde var en speilblank, polert sølvplate (eller forsølvet kobberplate) som var blitt holdt over jod-damp. Dermed utfelles jodsølv i overflaten. Etter et forgjeves forsøk på å få et bilde frem på en slik plate, hadde Daguerre satt den til side i sitt kjemikalieskap for å polere den og bruke den om igjen senere. Men da han tok den frem igjen neste morgen, fant han til sin forbløffelse et klart bilde på platen!

Det opprinnelig undereksponerte bildet var blitt fremkalt – men av hvilket av stoffene i skapet?

Systematiske forsøk avslørte til sist at kvikksølvdamp fra noen spilte dråper kvikksølv i en hylle i skapet, var årsak til fremkallingen. Men det skulle gå ennå et par år før han også fant ut hvordan han kunne fiksere bildene ved å skylle det ueksponerte jodsølvet bort i alminnelig saltvann.

På forsommeren 1837 var oppfinnelsen endelig klar: En brukbar teknikk for å fremstille fotografiske bilder var utviklet. Dermed ble spørsmålet hvorledes Daguerre, sammen med Niépces sønn og arving som nå var trådt inn i partnerskapet skulle gjøre oppfinnelsen om i penger. De prøvde på en «subskripsjon» – og innbød interesserte til å betale 1000 francs hver mot å bli innviet i mysteriet om daguerreotypiet, som den dyktige PR-mann og teatermaler hadde døpt sin oppfinnelse.

Forsøket slo feil. Folk regnet vel som så at dersom mange fikk del i hemmeligheten, ville den snart være allemannseie.

I begynnelsen av 1839 oppsøkte Daguerre en rekke fremtredende vitenskapsmenn og kunstnere, forklarte om sin oppfinnelse og viste frem eksempler på sine bilder, for å gi status til en ny subskripsjonsrunde. Maleren Paul Delaroche skal ha sagt: «Fra nå av er maleriet dødt!» – hvilket vi i dag vet det ikke gjorde.

Da Daguerre på sin runde kom til vitenskapsakademiets sekretær, Francois Arago, ble prosjektet flyttet opp på et høyere plan. Arago øynet muligheten for å utnytte daguerreotypiet til å kaste glans over både akademiet og nasjonen: Den franske nasjon skulle kjøpe oppfinnelsen av Daguerre og hans kompanjong – og skjenke den til menneskeheten!

I løpet av noen få måneder fikk Arago ordnet det hele. Han overtalte innenriksministeren til å nedsette en komite som skulle uttale seg om oppfinnelsens kvaliteter, satte opp forslag til kontrakt mellom staten og rettighetshaverne, og han fikk ministeren til å sikre seg både kongens og deputerkammerets godkjennelse av lovutkastet om overtagelsen av denne oppfinnelse som i så høy grad ville kunne tjene menneskeheten. Daguerre bisto med sine talegaver og med å vise eksempler på sine epokegjørende bilder.

Rundt 1. august var alt klart. Staten betalte for offentliggjørelsen av daguerreotypiets hemmelighet ved å sikre Daguerre og den unge Niépce og deres eventuelle enker pensjon resten av livet.

Innen den høytidelige offentliggjøring måtte Daguerre skrive og få trykt redegjørelsen for den fotografitekniske prosess, og det skulle lages demonstrasjonsmateriale til det store fellesmøte av vitenskapsakademiets og kunstakademiets medlemmer.

Presis klokken 15 den 19. august 1839 trådte Daguerre, Niépce junior og sekretær Arago inn i den overfylte store sal i Institut de France på venstre Seine-bredd og tok plass på podiet bak en skranke med apparatur og tre daguerreotypier.

Alle ventet spent på at Daguerre skulle legge frem hemmeligheten. Forunderlig nok hadde nervøsiteten – for første gang i hans liv – spilt den drevne teater- og showmann et puss. Han fikk ikke frem ett ord, og Arago ble nødt til å improvisere en redegjørelse.

Metoden med den speilblanke sølvplaten som takket være jod, kvikksølv og alminnelig saltvann kunne bevare bildet av naturen, ble gjort alment kjent, og i dagene etterpå stormet publikum alle butikker for kjemikalier i byen for å kjøpe jod og kvikksølv.

«Gaven til menneskeheten» gjaldt over alt i verden – bare ikke i England, Wales og de britiske kolonier! I tiden mellom 1. og 19. august hadde Daguerre sørget for å ta ut patent på metoden for disse landene – med den franske stats stilltiende samtykke.

På Aust-Agder-Museets utstilling til fotografiets 150-årsjubileum, som åpnes lørdag 9. september, kan De se et daguerreotypikamera som er utstyrt med linser signert av Charles Chevalier i Paris i 1856. Slike kamera ble produsert og solgt 1840–59 og hadde dobbelt sett med linser i objektivet, som dermed egnet seg såvel til portrett som landskap.

Kameraet tok Chevalier patent på i 1840, det betegner altså ett skritt videre i utvikling fra Daguerre-Giroux kameraet fra 1839.

Kilde
Information, København 18/8 1989.