En fast skole på Borøya

Kjell-Olav Masdalen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 6. mai 1989

I 1798 fant en del innbyggere på Borøya ut at de ville opprette en fast skole til avløsning av omgangsskolen. Begrunnelsen var at de ville «ophielpe og befordre Undervisningen hos den tilvexende Ungdom paa ytre og øvre Borøen om Pligterne imod Gud, sig selv og deres Næste, at de kunde være dydige og nyttige Borgere». 

Kristendomsskole eller kunnskapsskole?

«Pligterne imod Gud» hadde stått sentralt da den meget pietistiske Kong Christian VI utstedte konfirmasjonsforordningen i 1736 og skoleforordningen i 1739 og fortsatt var nok det religiøse aspektet viktig da innbyggerne på Borøya ville forbedre skolen sin i 1798. Men det var nok likevel andre årsaker enn gudstro og et fromt sinnelag som var drivkraften i det som nå skjedde. Vi får en anelse om det i formuleringen «Pligterne imod ... sig selv». Det var viktig at barna som vokste opp på Borøya tilegnet seg bokelig lærdom. Til hvilket bruk? I fundasen står det at skolelærerens lønn skal bestemmes «af General-Commissionen, efter Skole-Cassens tilstand, og efter hans Kundskaber, særdeles om han tillige giver Undervisning i Navigation». 

Det var sjøfart innbyggerne på Borøya levde av. En stor del av dem seilte som skippere og styrmenn og hadde parter i skutene. De så behovet for en god skolegang og de var misfornøyde med det tilbud den gamle omgangsskolen kunne gi deres barn. Derfor bestemte de seg til å «opbygge et Skolehuus, hvori Læreren kan boe og Børnene kan gives Underviisning, paa et Stæd kaldet Pous-Bakken, hvortil Veyen fra samtlige Indbyggere er omtrent lige lang.» 

Lokalt selvstyre

Øyas innbyggere ville selv ha kontrollen med skolen, den skulle være privat: «Forøvrigt skal dette Skole Væsen og alt hvad dermed staaer i Forbindelse ikke henhøre under enten Herreds Provstens eller Stifts-Øvrighedens enten verdslige eller geistlige, og ey heller under Amtets Opsyn». Dette var ganske mye forlangt, at Kongens embedsmenn ikke skulle ha oppsyn med det som skjedde i alle rikets deler. Likevel ble planen konfirmert av kongen i 1799, med et lite unntak: «Biskopen forbeholdes, i Følge hans Embede, Over-Opsynet i henseende til Underviisningen og det dermed forbundne.» Men skolen skulle styres av en «General-Commission, bestaaende af Yttre- og Øvre-Borøens Indbyggere (saa mange, som have Eiendomme af Jord, Skib og Huus), Sognepræsten, Kongens Foged og Stedets Sorenskriver». Med andre ord var det innbyggerne på øya som utgjorde flertallet i kommisjonen. 

Lokal finansiering

Kongen hadde all grunn til å gå med på Borøy-innbyggernes plan om en fast skole. Det kostet kongen ingen ting, eller nesten ingen ting. Bare den såkalte 1/4 Procent-Skatten av kapitaler, dvs. i dette tilfellet skolens grunnfond, frasa Kongen seg som rikets bidrag til opprettelsen av skolen. Resten skulle innbyggerne selv svare for. 

Dvs. de av dem «som eye noget». De ville ikke bare bygge et skolehus, men «Vi underskrevne skiænke og give endog til samme Skole-Væsen, som een fast og uryggelig Fond, den Summa Capital 2000 rd. siger To Tuusinde Rigsdaler, dansk Courant.»

2 000 riksdaler var en svært høy sum i 1798. Det er vanskelig å omsette det til dagens lønns- og prisnivå, men i 1790-årene kunne en dagslønn for en vanlig arbeidsmann ligge et sted mellom 1/4 og 1/2 riksdaler. Omsatt til dagens forhold dreier det seg sannsynligvis om millionbeløp som ble avsatt som grunnfond til driften av den nye faste skolen.

Penger fra havet

Men så hadde de også råd til å gi, de som ga. Blant dem var Knud Biørnsen og Anne Ellingsdatter ytre Borøen. Far til Knud, Biørn Knudsen, hadde vært sjømann og skipper fra sin pure ungdom og tjent gode penger. Da skifte etter ham ble oppgjort i 1777 sto det netto vel 3000 riksdaler til deling på arvingene. Kona hans, Gro Einersdatter fortsatte mannens virksomhet. Da hun døde hadde hun utestående fordringer på omlag 12.000 riksdaler. Hver sønn fikk vel 2000 riksdaler, deriblant Knud, hver datter vel 1000 riksdaler.

I 1798 skjenket Knud og Anne 1200 riksdaler til skolens grunnfond. Senere spedde han på med 500 riksdaler og i 1811 var fondet ved også andre gaver kommet opp i 4000 riksdaler.

Men det var ikke bare de rikeste som bidro til skolens videre trivsel. Skolefundatsen fra 1798 bestemte at ethvert skip hjemmehørende på Borøya skulle betale 1 skilling pr. kommerselest (dvs. en tonnasjeavgift). Dernest skulle alle skippere og styrmenn «der tilhører Indbyggerne paa ytre og øvre Borøen» betale 1 skilling for hver riksdaler de tjente (1 rdl. = 96 sk.). Endelig skulle alle båtsmenn, tømmermenn, matroser og jungmenn som hørte hjemme på Borøya, betale 3/4 skilling av hver riksdaler de tjente.

I 1799 utgjorde det en inntekt på omlag 60 riksdaler. I tillegg kom renteinntektene av fondets grunnkapital, tilsvarende 75 riksdaler, tilsammen 135 riksdaler. Den største utgiftsposten var lærerens lønn, og, sett ut fra den tids forhold, en svært god lønn for en lærer. I 1802 mottok skoleholder Klemeth Mathiasen 120 riksdaler i lønn.

Krav til skolen

1790-årenes Norge var et samfunn i økonomisk fremgang, ikke minst innenfor skipsfarten. Men skolevesenet, slik det var formet ved forordningen i 1739 og plakaten av 1741, holdt ikke tritt med denne utviklingen. Det holdt ikke lenger med den mer eller mindre tilfeldige undervisning i omgangsskolen. Innbyggerne på Borøya hadde behov for mer, deriblant spesialkunnskaper som var anvendbare i den næringsvirksomhet de levde av. Når den ordinære skolen ikke kunne gi deres barn en tidsaktuell undervisning, så opprettet de sin egen skole.