Et flott julemotiv

Ruth Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 16. desember 1989

Bare noen få deler av utsmykningen er bevart fra Arendals første Trefoldighetskirke, som ble innviet 6. desember 1670.

Kirken var formet som en Y, med tre like lange armer. Dette ble tolket som et symbol for Treenigheten, som hadde gitt kirken navn. Y-formen er en særnorsk type, og ble brukt bl.a. i Moland kirke i Fyresdal av byggmesteren Johannes Halstenson fra Skjold i Ryfylke, som så fikk oppdraget med å bygge kirke i Arendal.

Tømmeret ble levert av Margrethe Jensdatter Skarpnes, som ga 10 riksdaler og «mestendeels af Kirketømmeret» ifølge regnskap fra 1672. Niels Løddesøl leverte også tømmer. Kirken ble forsynt med inventar og utsmykning fra en rekke givere i byens omegn. Byen selv var på det tidspunkt ikke rare greiene, og borgerne hadde stort sett ennå ikke sine hus der. Men kirken vitnet om det store felles løft som ble gjort for å skape et rikere miljø for de viktige sider av livet som kirken representerte.

I museet finnes kongestol, korbjelke, tre evangelister og Døperen Johannes, to apostler, den første altertavle og noen malerier fra den første kirken. I forrige hundreår kom det inn et prekestolfelt med Hyrdenes tilbedelse, men uten opplysninger om at det stammer fra Arendals første kirke. Det kan imidlertid passe med byggetid og stilpreg ca. 1670, og inntil annet er bevist, kan det være rimelig å tro det.

Hans Christian Foss har skrevet ned alle innskrifter som fantes i Arendal kirke, og det var ikke få. Ikke bare navnene til de enkelte givere, men også bibelord, som sammen med bildene skulle være til oppbyggelse og ettertanke. Prekestolen hadde følgende tekst:

«Gud til ære. Kircken til Prydelse hafuer hans kongl. Mayest. velbestalted Tolder ofuer Ahrendals tolderie Rasmus Fisker og hans kier. Hustru Zille Nicolaidatter Balty, ladet denne Prædikestoel staffere og pryde 1681.» Prekestolen hadde stått umalt siden byggingen. Bilthuggerarbeidet er antagelig utført av Christoffer Ridder, som hadde arbeidet i Risør kirke og i Brevik kirke, foruten i Østlands-området.

Prekestolfeltet viser et motiv fra juleberetningen: Hyrdenes tilbedelse. Maria kneler i sin blå, folderike kappe ved den lave krybben, som er dekket av halm, og hvor Jesusbarnet hviler. Maria holder svøpet til side, for at hyrdene skal se det lille under. Vi legger merke til at den aldrende Josef bak henne løfter et tent lys. Men det er likevel stråleglansen omkring barnet som er lyskilden i bildet. Dette er en av de mange detaljer som finnes i legendene som etterhvert dannet seg omkring Kristi fødsel, og som også ga seg uttrykk i bildene. Det guddommelige lys overstrålte helt denne verdens lyskilder.

På samme måte framstilles oksen og eselet her som i utallige eldre utgaver av motivet: Eselet er travelt opptatt med å spise seg mett, mens oksen følger med i det som skjer. Eselet ble oppfattet som et symbol for Det Gamle Testamentet, som ikke skjønte Åpenbaringen, mens, oksen representerte Det Nye Testamentet.

Scenen foregår i et ganske solid bindingsverk, i bakgrunnen et stenhus med bordtak, tydeligvis et nordeuropeisk miljø. Hyrdene har knelange drakter og lange hoser og veske i rem over brystet. Deres drakt er fra 1500-årene, antagelig slik de har vært på det kobberstikk som bilthuggeren brukte som forbilde for sin skjæring. I det meste av eldre billedkunst er de som er tilstede sammen med de hellige personer kledd etter samtidens skikk. På Merdøgaard kan vi for eksempel se både Josef og den fortapte sønn i elegante miljøer fra 1790-årenes England, og i folkelige framstillinger skjer dette langt ut i 1800-årene.

Det er en fremmed tanke for oss å avbilde hyrdene i Olabukser og T-skjorte. Folk identifiserte seg mer med bibelhistorien i eldre tid. Hver generasjon gjorde den aktuell ved å kle den i sin egen samtid.