Et Sørlandsskap fra 1785

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 17. januar 1989

«Nytt om gammelt» viste i desember [oktober] 1988 del av en høysetetavle med eiernavn P.O.S.B. – M.C.D., 1792, som står for Pål Olsen Bratteland og hustru Mari Christensdatter. Våningshuset på Bratteland står ennå, men uten sitt gamle inventar. I 1780–90-årene må det ha vært både velstand, og sans for å gjøre det vakkert på gården!

Hos eiere som nedstammer fra Pål og Mari Bratteland har «Nytt om gammelt» hatt anledning til å se et velbevart, stort sølv- og lintøyskap, anskaffet til Bratteland av dette ekteparet. Det er utstyrt med flott rosemaling, utført av samme mesteren, Salve Torjusen Flaten, i 1785.

Skaptypen er hollandsk eller engelsk, i en stil vi gjerne kaller «Régence» (etter regentskapet i Frankrike først i 1700-årene) eller «Queen Anne» (etter dronning Annas regjering i England på omtrent samme tid). Vi kjenner mange eksempler på tilsvarende skap, enten utført i hel eik eller i furu med valnøttfinér. De er innført til våre kystbyer fra Nederland eller England i første del av 1700-tallet som en ny, praktisk og moderne møbeltype: Bak dørene er det hyller, skjehylle og småskuffer til oppbevaring av glass, sølvtøy og småsaker. I de to dype skuffene i «kommodedelen» er det god plass til duker og servietter. De svungne og knekkete linjene i fotkrakken og gavlen, samt i dørenes speiler, er typisk for régenceperioden, og gir utgangspunkt for rokokkostilen som etterfulgte den. Formene «slo rot» i vår landsdels snekkerhåndverk. Vi finner dem igjen i bygningsdetaljer som dører med én stor fylling, portaler, vinduers midtposter, fra ca. 1740 til ca. 1790 både i by og bygd. Særlig populær ser denne senbarokke stilen ut til å ha vært langs kysten fra Vestfold til Lillesand, hvor mange dyktige møbelsnekkere har laget skatoller og dekketøyskap med disse formene.

Hva var bygdehåndverk, og hva var byhåndverk? Vi vet i dag altfor lite om dette.

Derfor er skapet til Pål og Maren fra 1785 svært interessant: Her vet vi helt sikkert at skapet var nylaget, da ekteparet i 1785 fikk den dyktige maleren Salve Torjusen Flaten fra Vegårshei til å dekorere det med to flotte blomsteroppsatser i dørspeilene. Oppe i gavlfeltet ser vi en oval innskrifttavle, omgitt av akantusranker som et våpenskjold, bli støttet av to svevende småengler. I skjoldet står ekteparets forbokstaver, og anskaffelsesåret 1785! Skapets avsluttende hulkil-list er også blomstermalt med tulipaner og blader, skapet for øvrig er «bonde-blått». På dørenes topp har maleren funnet plass til et par små vers, der skapet selv fører ordet:

Jeg nu i Sandhed kan
fornøiet altid være
Paal Olsen Bratteland
har hjulpet mig til Ære
Til Tienest derfor er
at giemme mange Skatter
Hans Kones navn saa kiær
er Mari Kristens Datter.

Salve Torjusen Flaten (1749 – ca. 1828) var skoleholder i omgangsskolen i Ljøstad krets på Vegårshei. Dertil var han også en habil spillemann, samt dyktig maler med dekormaling og rosemaling som spesiale. Det er interiøret i Bjorvatnstaua fra Vegårshei, dekorert i 1778, et velkjent eksempel på. Salve har en suverent fri og ledig stil, der hollandskpreget blomster- og tulipanbarokk i naturalistiske farger er fremherskende.

Ofte spanderte skolelæreren også mer eller mindre formfullendte, humørfylte vers på det han malte. I Bjorvatnstaua lot han bjelkene under taket «tale» i vers etter vers!

Skal vi sammenlikne Salves kunst med annen rosemaling i samtiden, blir det den kjente Ola Hansson i Telemark vi kan se ham som vårt lokale motstykke til.

Det er imidlertid to lokale «rosemalere» som arbeider i østre del av Nedenes-distriktet, Gjerstad, Søndeled, Vegårshei og Holt, i siste fjerdedel av 1700-tallet. Den andre er Lars Grundesen Løve (Lauve) fra Vegårshei, som ble malermester i Risør. Hans stil ser ikke ut til å skille seg stort fra Salve Flatens, så her er stoff for fordypelse for en ivrig rosemalergransker!

Verken Salve eller Lars fikk «etterfølgere». All senere rosemaling i Aust-Agder er utviklet i krysning mellom Telemarks- og Vest-Agder-malingens 1800-tallsstil – totalt forskjellig fra Løves og Flatens frodige barokk og rokokko.

Vest-Agders rosemaling er etterhvert behandlet i flere artikler og bøker, – for ikke å tale om Telemarks! Når skal Aust-Agders to mest særpregete rosemalere få den kunsthistoriske, faglige behandling deres arbeider fortjener?