Fevik Jernskipsbyggeri

Gustav Sætra, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 1. april 1989

I dag ville vel folk utenfor Fevik helst forbinde stedet med bygging av sjekter og båter, dersom det ble tale om skipsbygging. Selv om folk fra Fevik kan være stolte nok over småbåtproduksjonen, er det nok likevel storskipsbygginga på Fevik de er mest stolt av. For en gang var Fevik i skipsbyggingssammenheng et sted som var verdenskjent. 

Pål Kittelsen Hausland fra Fjære var født i 1839. Den våren han skrev seg inn hos presten, begynte han å arbeide som skipstømmermann på Jørgen Grevstads skipsverft i Fevikkilen. Der ble han til han var 22 år. Da fikk han ny jobb som mester på Ole Peder Olsens nyanlagte verft på Natvig i Øyestad. På Natvig var han i 16 år.

Der bygde han hele 15 skip. På Natvig var 30 mann fra distriktet i arbeid; både fra Helle, Nedenes, Bomsholmen og andre nærliggende steder. Bak verftet på Natvig sto det også flere eiere fra distriktet. Ole Peder Olsen var den sentrale mann, men flere menn fra Arendal sto også bak. Blant dem var Ole Peders bror Gunder. Etter at Pål Kittelsen sluttet på Natvig, bygde han skip for egen regning i Fevikkilen. Deretter tok han arbeid på Boes verft, også det på Fevik. Pål Kittelsen var tilbake der han startet sitt arbeid.

På mange måter hadde de verftene han hadde arbeidet på vært typiske her i distriktet. Kapitalen til skipsbygging ble tilført etter et ganske enkelt mønster. Verftseieren sto for selve bygginga. Det ga ham ofte part i skipet. Bøndene i distriktet leverte skipsmaterialer. Det ga også dem parter. Likevel måtte det tilføres kapital fra de store kjøpmennene i byene, men en skulle ikke lenger enn til Arendal eller Grimstad for å finne den. Og distriktet hadde også reperbane og seilmakere som kunne utruste skipene.

Pål Kittelsen hadde fulgt «det gamle samfunnet» innen skipsbygging, et lokalsamfunn som alene kunne utruste skip som var ledende på alle hav. Han skulle også følge med i «det nye samfunn» innen skipsbygging. I og med at et slikt samfunn ble etablert i Fevikkilen, ble overgangen tross alt ikke så stor.

Bergenseren

Nei, egentlig kom den gradvis. For han fortsatte egentlig bare å bygge for Boe på Fevik. Likevel skulle det bli et vendepunkt. For nå tok han arbeid på Fevik jernskipsbyggeri. Selvsagt bygde også jernskipsbyggeriet på gamle tradisjoner, men det rev like fullt i stykker mye av «det gamle samfunnet». Jernplatene ble ikke hentet fra skogene til bøndene i bygda. Gradvis ble bøndene skjøvet ut fra skipsfartsnæringa.

Jacob Boe gikk under høykonjunkturen 1888–1890 inn for å legge om treskipsbyggeriet på Fevik til et jernskipsbyggeri. Han fikk med seg broren, overrettsaksfører Carl A. Boe. Men en slik overgang kunne selv ikke de to brødrene Boe greie med den arbeidsstokk de hadde. De måtte tilføres ekspertise. Det skjedde da Randulf Hansen ble ansatt som administrerende direktør.

Randulf Hansen var født i Bergen. Han hadde ei kort tid arbeidet med treskip, men reiste snart til Storbritannia for å lære å bygge i stål og jern. Da han kom tilbake til hjembygda fikk han som 24-åring tilbud om å bli tegne- og konstruksjonssjef på et nystartet jernskipsbyggeri på Laksevåg. Det varte ikke lenge før han var ansett for å være blant landets fremste innen faget.

Brødrene Boe hadde satset på framtida. Men selv det framtidsrettede hadde sine skyggesider. På samme måte som bøndene var blitt skjøvet ut på eiersida, ble den lokale arbeidstokken også langt på vei skjøvet ut da det nye kom. Overgangen til jern krevde fagarbeidere av en annen art enn før. Fra Bergen brakte Randulf Hansen med seg mange av dem.

Da det nye startet i Fevikkilen, måtte Pål Kittelsen finne seg i å betrakte Randulf Hansen mens han målte ut det nye verftet. Det var ikke lenger den lokale mester som hadde ledelsen. Men Randulf Hansen var klok nok til å skjønne at han også hadde behov for den gamle skipsbyggmester. Da Pål Kittelsen så på mens bergenseren målte opp det nye, var han allerede ansatt i bedriften. Han skulle komme til å arbeide ved jernskipsbyggeriet så lenge Randulf Hansen drev.

Damp og utenlandsk kapital

Til å begynne med ble de nye jernskipene utrustet med seil, slik som treskipene hadde vært det. Men etter hvert fikk de dampmaskin. Det førte til at nok en del av skipsbygginga forsvant fra distriktet. Først ble jernskrogene tauet til Bergen, der de fikk innsatt dampmaskiner. Og etter 1896 ble omkring 50 skipsskrog tauet over Nordsjøen for å få maskiner og kjeler montert ved engelske og skotske maskinverksteder.

Det var ikke bare arbeidsplasser som forsvant fra Fevik på grunn av denne utviklinga. Det gjorde også herredømmet over bedriften. Skotten Robert Scrafton overtok aksjemajoriteten i selskapet. Nå hadde Randulf Hansen planer om å starte et maskin- og kjeleverksted, men det kom aldri i gang. Og det er vel også et spørsmål om det ville greid seg i konkurranse med utenlandske selskap.

Jernskipsbyggeriet på Fevik sakket etterhvert av i konkurranse med utlandet og andre norske verft. I 1910 ble firmaet lagt ned. Da hadde det levert 71 skip. Fra da av og fram til 1917 ble det drevet av nye eiere under navnet Sørlandets Skibsbyggeri. Fra 1917 til 1921 sto Fredrikstad mekaniske verksted for drifta. I løpet av disse årene ble det bygd 30 nye dampskip ved verftet. Da var det også slutt. Men den gamle skipsbyggmester Pål Kittelsen gikk med Randulf Hansen i 1910. Randulf Hansens tid ble for ham stående som et høydepunkt. Slik har det nok også vært for mange andre. Når eldre folk snakker om Fevik jernskipsbyggeri, er det omtrent ensbetydende med Randulf Hansen. Det er igrunnen ikke så merkelig. Det området som i dag går under navnet Lillebergen blir nemlig også forbundet med hans navn.

Lillebergen

Da jernskipsbyggeriet var på sitt høyeste omkring 1900, var det nesten 400 mann som hadde sitt arbeid der. Flesteparten var da folk fra distriktet. Men grunnstammen av fagarbeidere var fortsatt bergensere. I begynnelsen var bergenserne innlosjert hos andre. Men for å holde på fagarbeiderne, ble stedet Lillebergen til. Navnet fikk det selvsagt fordi det kom til å bo så mange bergensere der. Lillebergen lå like ved arbeidsplassen i Fevikkilen. Husene som ble bygd der var en tidlig form for typehus. De var bygd i gode materialer og hadde forholdsvis høy standard til å være arbeiderboliger. Murene til husene ble satt opp av rød granitt fra Fevik, og arbeidet utført av steinhoggere fra stedet.

På godt og vondt

Fevik jernskipsbyggeri og Lillebergen vil bli stående som symboler på det nye, på jern, damp og en ny type fagarbeidere. Jernskipsbyggeriet brakte ny teknologi og mange arbeidsplasser til distriktet. Men det var ikke så lenge det varte. Skipsfarten var helt avhengig av internasjonale konjunkturer og internasjonal konkurranse. Det gikk svært godt en periode, men da det hele var over, sto Fevik og distriktet temmelig ribbet tilbake.

Skipsbygging foregikk ikke lenger på småsteder som Fevik, men i større byer. Noe av det foregikk i Norge, men det meste i utlandet. Det gikk ikke lenger for bøndene å levere skipsmaterialer mot part i skuter. Pål Kittelsen fra Hausland i Fjære kunne heller ikke lenger være mester for skuter som skulle seile verden over. Tida var gått fra dem. Alt skulle bli større. Alt skulle samles på større steder. Utviklingen internasjonalt kunne ikke skipsfartsbygda rømme ifra.

Fevik får være fornøyd med at skip fra deres verft var blant verdens fremste i ei årrekke. Og at Randulf Hansen kunne hente hjem den ene gullmedaljen etter den andre fra internasjonale utstillinger.