Jydepotten, «den sorte gryte»

Ruth Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 11. februar 1989

Da dykkerne fra Oslo Undervannsklubb i 1968 og fra Arendal Undervannsklubb i 1970 hentet opp havnefunn fra Homborsund, kom det for dagen noen få forholdsvis hele sorte jydepotter i mengden av rødt leirtøy. Ivar Hansen, som dukket opp med den første, trodde det var en gryte fra oldtiden, så alderdommelig så den ut. 

Dette var en god observasjon, for der er virkelig en sammenhengende tradisjon i Jylland fra de første århundrer av vår tidsregning, fra leirtøyet i romertid og folkevandringstid til jydepottenes siste årtier i begynnelsen av dette århundre. 

Sammenlikner vi koke- og serveringskar fra 400-årene og framover fra Eide, Birkenes, Øyestad og Froland på museet med de grå og sorte jydepottene i samme rom, kan vi nok se likhetspunkter. Men det er først når vi vet mer om tilvirkingsprosess og måten å brenne på, at sammenhengen blir hele tydelig. Den danske museumsmannen Andreas G. Jensen, som skrev utførlig om jydepotten i 1924, har da også som undertittel «Vort Lands ældste Haandværk.» Framstillingen av jydepotter var et kvinnehåndverk, som foregikk hjemme hos hver enkelt. Mannen hjalp til med brenningen og framfor alt med salgsarbeidet, som ble drevet som omførselshandel. Arbeidet med produksjonen begynte om våren, så snart arbeidet med ull- og linspinning var lagt tilside, gjerne i mars–april. Det fortsatte utover sommeren og høsten, enkelte holdt på året igjennom. 

Leiren var mager glimmerleire. Den ble eltet med bare føtter og blandet med «sølvsand», som var stenfri. Det var om å gjøre å plukke bort alt som kunne lage hull i leiren når den ble brent, frø, kvist, småstein og strå, eller små kalkklumper. Når leiren var trått ut for siste gang, var den omtrent som en fast brøddeig. Leiren ble skåret opp i passende stykker, og gryten ble formet med hendene på en fjel, som kvinnene hadde over fanget. Dreieskive ble ikke brukt, noe som er utrolig når vi ser de tynne veggene i grytene. Det danske og nederlandske leirtøyet som ellers ble funnet i Homborsund, er mannshåndverk, laget i verksteder med dreieskive og brenneovn. 

Grytene ble smurt med leirvelling, glattet og dekorert og tørket før brenningen. Brenning foregikk på flat mark i runde fordypninger med lyngtorv og halm over, på sidene og under, og tok 3–5 timer. Systemet er det samme som ved brenning av kolmiler. 

Den ene jydepotten vi viser er funnet i Homborsund havn og er kommet fra Vardeegnen, hvor de vakreste og mest formsikre potter ble laget. Den er velvoksen, 35 cm høy og 30 cm over munningen. Den er spenstig i formen, tynn i godset, har to små ørehanker og de typiske tre små føtter, som gjorde at den sto trygt i ildstedet. Dekoren er enkel, men virkningsfull, med skrå striper og smale relieffborder. 

Det er få jydepotter bevart i Aust-Agder «fra landjorda». Grimstad Bymuseum har en stor og praktfull, og Aust-Agder-Museet har en fra Gjerstad og en fra Søndeled. Den siste er gave 1919 fra Lars Løkketangen. Den er laget i Fjends herred omkring 1870, og er tyngre i formen enn Vardegryten, med rettvinklete ørehanker og geometrisk dekor. Den likner litt på en jerngryte. Andrea Kristensdatter (1844–1905), gift på husmannsplassen Østerbø under Store Søndeled, har eid den. Hun var veverske, og brukte den til farging av garn. Derfor ble den kalt «letpotta». Det gikk 7 alen klede til en drakt, og fargegrytene til tøy måtte være større enn denne. 

Jydepottene fikk stor utbredelse, særlig i 1700-årene. De ble fraktet til markeder og havner i Jylland, og derfra videre til resten av Danmark, hertugdømmene, Tyskland, Nederland og Nord-Frankrike. Grunnen til at jydepottene fikk god avsetning i områder som selv hadde stor produksjon av leirtøy, var at de var gode til matlaging og oppbevaring av melk og fløte, fordi de ikke ga bismak. Den giftige blyglassur på det røde leirtøyet hadde lett for å gi smak til matvarene under oppbevaring. 

Det ble bare sendt mindre partier til Norge, vel fordi her var flust med gode trekar til melk og mat. Dessuten laget jernverkene gryter som var gode i bruk og først og fremst langt mer holdbare. Pottene fra Vardeegnen ble fraktet til østjyske byer som Kolding, Vejle og Horsens, de fra Fjends gikk til Limfjordsbyene og derfra til København og Norge. 

Produksjonen av jydepotter som næringsgrunnlag stanset opp i slutten av 1800-årene, med nye jordbruksmetoder, kunstgjødsel og økende strøm av industrivarer. Heldigvis fikk danske museumsfolk skrevet, fotografert og intervjuet, før det var for sent.