Litt avishistorie

Sølvi Kaastrup, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 25. februar 1989

Den første journalistiske virksomhet i Norge startet allerede på 1600-tallet. I året 1660 vet vi at postmester Jacob Jensen ved Christiania postkontor sendte skrevne nyhetsblad til sin abonnent, presten Jon Eriksen i Støren. Bladene inneholdt nyheter fra inn- og utland, og ble laget ved postkontoret i Christiania. Hver uke ble det brakt til Støren av postbudet som skulle til Trondheim, og sannsynligvis hadde nok postmesteren også andre abonnenter på bladet.

At det var en postmester som ble landets første avisredaktør, var ingen tilfeldighet. Postfolk kunne i stillings medfør lett skaffe seg rede på siste nytt. Postførerne kunne fortelle mye, og gjennom utenlandske skrevne og trykte aviser kunne postmesteren holde seg à jour med tidens hendelser. Skriverne fikk nok også rapporter fra ankomne ekspresser, fanger eller andre reisende. Stoffet ble behandlet forsiktig, «det trengte til at confirmeres». Tonen var nøktern, men det forekom enkelte fargerike beskrivelser, f.eks. ved gjengivelser av seierrike krigsbedrifter o.l. Skrevne blad kunne sendes portofritt med budene over alt, og fortjenesten kunne bli ganske god. Så postmesteren i Christiania åpnet for en ny mulighet for folk innen etaten til å skaffe seg ekstra inntekter.

Bladene som fortsatte å komme på 1700-tallet, viser trekk som tyder på at de for en stor del ble til ved postkontorene. Siden nyhetsbladene ble sendt som åpne postsaker med budene, var der god anledning for postfolk på mellomstasjonene til å se dem og ta avskrifter. Postkontorene fungerte derfor som en slags nyhetssentraler for den interesserte del av befolkningen.

Den første trykte, norske avis kom ut i Bergen i 1721. Boktrykker Peter Nørvig sendte da ut sitt blad «Ridende Mercurius», men måtte slutte etter noen få nummer. Innehaver av avisprivilegiet for Danmark/Norge var J. Wieland i Kjøbenhavn, og han protesterte på å få konkurranse.

Etter en del år uten journalistisk virksomhet i landet, ble «Norske Intelligenz-Sedeler» startet i 1763 av boktrykker Samuel Schwach i Christiania. Bladet inneholdt de første årene utelukkende annonser, og kom derfor ikke i konflikt med avisprivilegiet. Mønsteret for virksomheten kom fra et adressekontor i Kjøbenhavn, som ble drevet av agent Hans Holck.

I 1760-årene ble der opprettet Adresse-kontorer i flere norske byer etter mønsteret fra Kjøbenhavn. Disse var nærmest en slags nyhetsbyråer, hvor en kunne skaffe seg opplysninger om personer og deres stilling, om arbeidssøkende, ledige stillinger og mye annet. Og de Efterretningene som kontorene utga, var forløperne for de senere avisene.

Den siste stiftsstad i Norge som fikk adressekontor, var Kristiansand. Her var det ikke en postfunksjonær, men en tollkontrollør som fikk bevilling til å drive det. Det var Hans Dreyer, som startet virksomheten i byen i april 1768. Det var på den tid ikke noe boktrykkeri i byen, så Dreyer sendte ut sine efterretninger som en håndskreven avis. Den utkom én gang ukentlig under tittelen «Kongelige Privilegerede Adrese Contoirs Efterretninger Udi Christiansands Stift».

Bladets levetid i Kristiansand ble av kort varighet. Dreyer ble samme år tollvisitør i Arendal, etter å ha utgitt 6 nummer av de kristiansandske Efterretninger. Såvidt man vet eksisterer ingen av disse i dag.

Men tollvisitøren gjenopptok sin redaktør-virksomhet i Arendal. Heller ikke her var det dengang noe trykkeri, så han fortsatte med sitt håndskrevne blad. Tittelen var den samme som i Kristiansand, med en liten tilføyelse:

«Kongelige Privilegerede Adrese Contoirs Efterretninger Udi Christiansands Stift i Arendals Bye».

Hvor mange nummer det til sammen kom av bladet i Arendal, er usikkert. I Aust-Agder-Arkivet har vi 2 innbundne «årganger», det er fra årene 1769 og 1770. Det er redaksjons-eksemplarene som er bevart her, for på bindet fra 1769 står det «Arendals Addresse Contoirs Efterretningers Begyndelse», mens 1770 har omslagstittelen «Hovedbog ved Det Kongelige Privilegerede Christiansands Addresse Contoir udi 1770».

Avisen utkom hver mandag. I 1769 kom det 9 nummer, det første datert 23. oktober. I 1770 utkom der iallfall 20 nummer, i tidsrummet 1. januar til 21. mai. Av disse mangler nr. 4–7 og nr. 15 i arkivets eksemplar, det ser ut til at de er blitt revet ut.

I Universitetsbibliotekets fortegnelse «Norske aviser 1763–1969», er de to eneste årgangene som er oppgitt, de som finnes i Aust-Agder-Arkivet. Men så er det et lite mysterium: I boken «Arendal fra fortid til nutid» som kom i 1923, står på s. 323 gjengitt et nummer av avisen fra «4de Aargang Mandagen den 13de April Anno 1772». Om dette eksemplaret fremdeles eksisterer, og hvor det befinner seg, er det ingen som vet, men det viser altså at bladet har fortsatt til 1772. Dreyer flyttet omkring den tid til Danmark, og med ham opphørte adressekontoret her i byen.

At avisene måtte skrives for hånd, er for dagens medie-bevisste mennesker vanskelig å forstå. Carl Leevy har i sitt verk om Kristiansands bebyggelse skrevet om huset hvor Dreyer bodde mens han ga ut bladet i Kristiansand. Han tenker seg at avisen ble til i dagligstuen, «hvor Dreyer satt og dikterte 3–4 skrivekarler utstyrt med postpapir, blekkhorn og gåsefjærpenner». Samme fremgangsmetode har vel også vært benyttet i Arendal, men om Dreyer benyttet sin dagligstue eller Toldbodens kontorer, skal være usagt.

Også avisbud har vært engasjert. En finner meddelelser som denne: «De som ikke haver aftalt med Adresse Contoirets Bud at hand bringer Efterretningerne til Dem behager nestkommende Mandag Klokken 11 om Formiddagen lade dem afhente». At ikke abonnentene skulle bli snytt for det de tilkom, fremgår av dette avertissement: «Saasom Efterretningerne ikke har udgaaet i 14 Dage, meddeles Læseren et heelt Ark da ellers ugentlig ikkun udgaae et halft Ark».

Det stoffet avisen skulle inneholde, er i nr. 1 satt opp i 9 punkter:

1. Auctioner, Lesitationer og Proclama eller andre Publicationer.
2. Faste Eiendomme til Kiøbs eller til Leje.
3. Andre fahlholdende Sager.
4. Huusholdnings Sager.
5. Nye udkomne Bøger og Skrifter.
6. Andbudne og forlagende Capitaler.
7. Tieneste folk som tilbyde eller forlange Tieneste.
8. Stiaalne og fundne Sager.
9. Undvigte etc...

Avertissementer «betales, med 2 skil. for hver gang de indrykkes».

Det er mange godbiter i skrifter av denne art, og de to bindene inneholder mye lokalstoff som en ikke finner andre steder. Men den gotiske skriften fra 1700-tallet gjør at stoffet ikke er så lett å lese.

Så det ble atskillig lettere både for avis-redaksjonen og abonnentene da Arendals neste avis utkom i 1832. Da fikk byen sitt eget trykkeri, og Niels Mathias Aalholm var utgiver og redaktør av «Den Vestlandske Tidende». Denne fortsatte under samme navn til 1966, avbrutt av et opphold i 1944. I 1966 ble navnet forandret til «Sørlandske Tidende», som gikk inn i 1975.

Av andre aviser i byen kan nevnes «Nedenæs og Robygdelagets Amts-Tidende», som kom i 1853. Den flyttet imidlertid allerede i 1854 til Risør, og fortsatte med tittelen «Østerriisørs Blad». Så kom i 1857 «Nedenæs og Robygdelagets Amtstidende og Arendals Adresseavis», men dens levetid ble enda kortere, de eneste kjente eksemplarer er fra dette ene året. I 1874 dukket så «Agderposten» opp, og den eksisterer som kjent fremdeles, nå som den eneste avis i byen. Andre større aviser var «Nedenæs Amts Landbotidende», den gikk fra 1879 til 1903. I 1906 kom «Tiden», og den holdt det gående til 1982, med et opphold under krigsårene 1942–44.

En del andre aviser har også vært utgitt i byen, men det har nærmest vært døgnfluer.

Aust-Agder-Arkivet har «Vestlandske Tidende» komplett i alle årganger, og størsteparten av det som er kommet ut av «Agderposten» og «Tiden», men begge disse mangler dessverre enkelte årganger. Avisene blir stadig brukt av arkivets gjester, og det er utrolig hvor mye stoff en kan finne i gamle avisspalter.

At de gode Arendals-borgere også tidlig abonnerte på utenlandske aviser i ganske stor grad, fremgår av avertissemente i «Adressecontoirets Efterretninger» fra april 1770. Her tilbys leserne 15 forskjellige utenlandske aviser, «postfrie om nogen vil ha dem – Separat, eller med Interessentskab». Det er vesentlig tyske aviser, men også en del hollandske og franske. Enkeltnummer av disse har av og til dukket opp i papirer som arkivet har fått inn.

Å sammenligne dagens aviser med dem som kom for 100 eller 200 år siden, er selvfølgelig ikke reelt. Men det er interessant å se hvor mye de likevel har til felles. Stoffet som interesserer leserne ser ut til å være tidløst, det er menneskenes daglige problemer som sammen med nyheter fra inn- og utland er det evig aktuelle. I dag har vi andre media som konkurrerer med avisen om plassen som nyhetsformidlere, men likevel er det ikke så mange mennesker som føler at dagen er ordentlig i gang før de har sett sin egen lokalavis.