Møbel fra Napoleons Paris

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 15. april 1989

Etter at Napoleon Bonaparte i 1804 utropte seg selv til «de franskes keiser» og satte keiserkronen på sitt hode, regner man at empirestilen – Le Style Empire – hersker samtidig med korsikaneren over Frankrike og Europa, inntil hans fall i 1814–1815.

Helt siden 1750-årene hadde antikken, den klassiske gresk-romerske tids kunst og arkitektur, vært enerådende som inspirasjonskilde for samtidens kunst. Men formene skifter uttrykk, fra det yndefullt innsmigrende under eneveldet, til det mer nøkternt borgerlige under revolusjon og republikk, så til det tydelig militært inspirerte under felttogene. Og med Napoleon som den nye Augustus, blir fra 1804 av kunstens rolle å forherlige keiserdømmet med all mulig majestetisk prakt.

– Utviklingen gjentar seg, – som i det gamle romerske rike: fra republikk til prinsipat og keiserdømme. Ordet keiser/tsar, stammer som kjent fra tittelen Cæsar, som uttaltes «kaisar».

Ved Napoleons fall i 1814 og endelige nederlag i 1815 var plutselig all glans gått av dette korte, tiårige keiserdømmes prakt. Fra slott og palasser i Paris og omegn sendte nå det gjeninnsatte bourbonske kongehus veldige mengder av inventaret fra keiserhoffets tid til auksjonshallene, der det ble utropt til spottpriser.

Møbler utført av de ypperste snekkerverksteder, etter hoffarkitektene Percier og Fontaines tegninger, beslått med forgylte bronserelieffer, belagt med kostbare steinsorter i strålende farger, og i høyglanspolert edelt tre, fant nesten ikke kjøpere.

Våren 1815 sto den arendalske storkjøpmann, trelasthandler og skipsreder Morten Michael Kallevigs store nye hus ferdig til innflytting på Tyholmen. Byggearbeidet hadde vart siden 1812. Dette ble byens og en av landets største og prektigste privatboliger, – i tre hovedetasjer og en fjerde, lavere mesanin. Huset var tegnet av kongelig bygningsinspektør i København Peter B. K. Jessen i en enkel og verdig klassisistisk stil, slik man brukte det i København på denne tid.

Nå skulle dette kjempehuset møbleres og utstyres. Kallevig lot sin kommisjonær i Frankrike kjøpe inn alt som trengtes på de store auksjonene som gikk av stabelen i Paris. Med firmaets egne skip ble det sommeren 1815 skipet til Arendal fra Rouen. Slik kom en del av den lille korsikaners blankpolerte mahognymøbler fra verdensbyens palasser til den sørlandske reders nye bolig, der de sto til huset solgtes til rådhus i 1845.

Bare til festsalen ankom 120 mahognystoler, 5 lysekroner (de henger der ennå) og 4 store konsollspeil. Av speilene står i dag ett i Kunstindustrimuseet i Oslo, og ett i Aust-Agder-Museet. Vårt museum har også en håndfull av stolene, dessuten to gulvkandelabre formet som doriske søyler.

Men det keiserlige møbel som vekker størst interesse hos franske fagfolk, er en stor, blikk-aktig buffet av pyramidemahogny finert på hel mahogny, med egyptiserende hermer på hjørnene og fint forgylte bronseornamenter, og gråspettet marmorplate på toppen.

Grunnen er den, at dette møbel er stemplet med signaturen YOUF. Denne kjente franske ébéniste (betyr egentlig en som arbeider i ibenholt-tre) eller mestersnekker drev eget verksted eller fabrikk i Rue du Bac i Paris fra 1795 til 1811, avbrutt av en konkurs i 1810. Dertil ble Jean Baptiste Youf utnevnt til direktør for møbelfabrikken som prinsesse Elisa Bonaparte, keiserens søster, grunnla i sitt fyrstedømme i Lucca i Italia, og hvor han i 1807 overfor henne klaget over mangel på fagarbeidere. Hele utstyret til palasset i Massa ble levert av fabrikken i Lucca. Han drev samtidig verkstedet og utsalget i Paris, som bl.a. leverte til slottene Malmaison og Fontainebleau. En eneste gjenstand vites bevart i Fontainebleau fra verkstedet, men den kan i dag ikke gjenfinnes! Derfor er vår buffet med Youfs signatur unik.