Quisling i Arendal: Torvslaget i 1935 og Blitz-demonstrasjonen 54 år etter

Kjell-Olav Masdalen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 18. november 1989

Nasjonal Samling la stor vekt på å utnytte viktige historiske hendelser i Norgeshistorien til egen propaganda. I 1935 var det Hafrsfjord som sto i sentrum da partiet la sitt riksmøte til Stavanger. Partiet la opp til en omfattende propagandatur over store deler av det sørlige Norge i forbindelse med riksmøtet. Møter ble lagt til en rekke byer og steder langs den ruten NS-folkenes bilkortesje kjørte fra Oslo til Stavanger. Partiets fører, Vidkun Quisling, var hovedtaler på en rekke av møtene, blant annet i Arendal. 

Propagandabilen

Hit kom kortesjen med propagandabilen om kvelden 24. juli. Bilen kjørte gjennom byens gater for full musikk. «I bilens indre er montert et grammofonanlegg og høitalerne besørget utsendelsen på en virkningsfull måte», skrev NS, partiets hovedorgan. Høyttalerbilen var «nærmest en panserbil med plattform på taket» og «utstyrt med NS-merket på sidene og et rødgult flagg på toppen», skrev Vestlandske Tidende. Hele torvet var sperret av for Nasjonal Samling, og etter hvert samlet det seg omkring 1.500 mennesker der. 

Marxistene

Men det var ikke bare NS-folk, sympatisører og nysgjerrige som samlet seg for å høre Quislings tale. Dit var det også kommet «en overveldende flokk fra AUF og fra Arendals kommunistiske parti», noterte Vestlandske Tidende seg. Ja, NS mente at det på forhånd fra marxistisk hold var drevet et iherdig arbeide for å iverksette møteforstyrrelser: «Det viste seg senere at et par marxisteksperter fra Oslo, vel kjent fra Nasjonal Samlings Youngstorvmøter, var kommet til byen for å organisere spetakkel efter den rette opskrift.» Og spetakkel ble det. 

Straks Quisling begynte å tale, startet demonstrasjonene. «Marxistene» interesserte seg særlig for propagandabilen, som var beskyttet av et 10-talls hirdfolk. På alle mulige måter forsøkte de å få ødelagt de elektriske kabler til høyttalerbilen og i folkemengden ble det ropt «Velt bilen», «Vi husker Menstad». 

Politiet sto maktesløse med den lille styrken de hadde til rådighet og mellom demonstrantene og hirdfolkene utviklet det seg regelrette slåsskamper. Hele første halvdel av Quislings tale druknet i tilrop som «Det er løgn», «Hold kjæft», «Ta ham», osv. 

Hirden

Også pressens representanter ble trukket inn i tumultet. Vestlandske Tidendes journalist fikk ordre om å fjerne seg av «en halvvoksen fascist, med en slags khakiskjorte med et merke på armen. En slags uniform altså». Verre gikk det med en journalist fra Agderposten. En uniformert mann skrek: «Tre skritt frem, og plutselig suste et slag over journalistens nakke». Journalisten sa senere at han mente slaget måtte være rettet med en «Totenschläger». 

Ellers fant det sted en rekke episoder rundt omkring på torget. På øvre del av torvet utviklet det seg til et regelrett slagsmål mellom sympatisører og motstandere av partiet. Plutselig la en av sympatisørene på sprang bortover Torvgaten og nedover Østregate og fikk reddet seg inn i brannvakta tett forfulgt av «En veldig sverm av ungdommer». På Svaneapoteket holdt vakthavende provisor på «med å vaske ansiktet på et medlem av NS, mens en av byens borgere febrilsk ringte efter en læge.» En av byens fremtredende nazister ble forfulgt helt til sitt hjem, der forfølgerne truet med å lynsje ham og først da broren kom ut og truet forfølgerne med pistol, trakk de seg tilbake. 

NS-organet forteller at urolighetene først la seg da resten av NS-kortesjen kom til Arendal: «Et par hundre mann marsjerte inn på møteplassen mens de sang NS-marsjen. Dette innga straks brushodene adskillig respekt. To minutter efter kom en ny NS-oppmarsj på 200 mann, og overfor dette falt gemyttene helt til ro, så Quisling kunde fortsette sin tale i fred.» 

Det er vel tvilsomt om vi kan stole særlig på NS-organets fremstilling av begivenhetene. Det virker i alle fall ikke overbevisende når avisen slutter reportasjen fra hendelsene i Arendal med å fortelle at 3000 mennesker var forsamlet under siste del av Quislings tale som «interessante tilhørere», underforstått lydhøre for Quislings budskap. Da fedrelandssangen ble sunget til slutt, beholdt bare et fåtall hatten på i «fedrelandsfiendtlig tross, mens på den annen side hundrevis av arbeidsfolk som åpenbart tok sterk avstand fra de klassebevisstes terrormentalitet, sang sterkt med.» 

Riktignok var Arendal den byen på Sørlandet der NS fikk størst oppslutning ved valgene midt i 30-årene, hele 7 % ved kommunevalget i 1934. Men i Arendal sto arbeiderbevegelsen også sterkt. Ved kommunevalget i 1934 fikk partiet 33 % av stemmene. 

Politiets rolle

Torvslaget i Arendal fikk et etterspill. I boka «Quisling har sagt», skriver Quisling: «Å dømme efter politimesterens (Møinichens) uttalelse til mig efter møtet, var myndighetene også helt på det rene med hvem som ledet urolighetene. Men istedetfor å ta sig av disse illgjerningsmenn, finner myndighetene det altså mer i pakt med sin oppgave i det norske rettssamfund å la Barabas gå fri, og i stedet sette Nasjonal Samling under tiltale for en forseelse som ikke er noen forseelse.» 

Forseelsen Quisling viser til var at advokat Hjort hadde holdt et nytt NS-møte på torvet i Arendal til tross for at politimesteren hadde lagt ned forbud av frykt for nye uroligheter. Quisling anklaget politimesteren for ikke å ha satt inn tilstrekkelige politistyrker, og for å ha forholdt seg passiv overfor «urostifterne». 

Politimester Møinichen opplyste til Vestlandske Tidende i forbindelse med urolighetene at han på grunn av ferie bare hadde syv mann på torvet, og at han hadde lagt hovedvekten på å holde folk borte fra NS-bilen og fra foredragsholderen. «Og det lyktes da hovedsaklig». Møinichen hadde kunnet tilkalle forsterkninger fra Kristiansand, fra statspolitiavdelingen der. Det skjedde i forbindelse med Quislings besøk i Arendal i september 1933. 

Quisling talte da på rådhuset og et par tusen mennesker samlet seg utenfor. Etter møtet ble Quisling kjørt i bil til Grand hotell og folkemengden trakk etter. Her samlet det seg, ifølge Sørlandet, etter hvert ca. 3000 mennesker. På bakgrunn av urolighetene under Quislings besøk i Kristiansand dagen før, var statspolitiet fra Kristiansand tilkalt. Da Quisling skulle ta kystruta til Oslo om kvelden, rykket troppen på 12 mann fra statspolitiet under ledelse av Rynning-Tønnesen ut i gata foran hotellet og ryddet området med hevede køller. Det førte blant annet til at et par damer ble trengt utfor bryggekanten og falt ned i noen prammer som lå fortøyd der. 

Reaksjonen i byens aviser var entydige. Som regel tok de parti etter partipolitisk tilknytning, men her kom bypatriotiske og gamle antagonistiske holdninger til Kristiansand klart til uttrykk. Saken ble også tatt opp som en interpellasjon i bystyret av Arbeiderpartiets representanter. Bystyret ble bedt om å fordømme Kristiansand-politiets opptreden, og samtidig uttrykke anerkjennelse for politimester Møinichens sindige opptreden. Forslaget fikk moralsk støtte av flere borgerlige representanter, men ble likevel forkastet. 

Kanskje var det denne hendelsen Møinichen hadde i bakhodet to år etter. Møinichen var ellers ikke kjent for å være noen tilhenger av sosialismen, men han hadde også tidligere vist evne til å finne minnelige løsninger når interessemotsetningene tårnet seg opp. 

Det er fristende a trekken en parallell mellom torvslaget i Arendal i 1935 og Blitz-demonstrasjonen i byen 54 år senere. Da holdt Folkebevegelsen mot innvandring sitt årsmøte på Central Hotell i Vestregate. Antirasistiske organisasjoner o. a. i byen hadde tillyst demonstrasjon mot FMI. Men fra Oslo kom også en ganske stor kontingent demonstranter knyttet til Blitz-miljøet. Demonstrasjonene utenfor hotellet var stort sett fredelige, men situasjonen var spent og det utviklet seg til en del episoder med ørefiker. Utsendinger til FMI-møtet ble hindret adgang. 

Politiet la tydelig vekt på å holde en lav profil slik at situasjonen ikke skulle eksplodere. Mange har berømmet politiet for dette, mens andre har reist kritikk. Historiske paralleller er aldri helt entydige, men eksemplene viser at uttrykket «intet nytt under solen» kan ha noe for seg. Politiske ytringer med forskjellige fortegn og prefikser dukker til stadighet opp i nye varianter og de samfunnsbevarende institusjoner, som politiet, reagerer stort sett slik det er hensiktsmessig for å opprettholde «ro og orden». At disse institusjonene da også fra tid til annen bruker sunn fornuft framfor vold, har historien mange eksempler på.