Stoltrekk og pute

Ruth Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 28. oktober 1989

I skiftet etter Stian Gunnesøn, som eide Merdøgaard fra 1698 til han døde 1709, står det at huset hadde en stue med «Jern Kakel Windovn», og to bordskiver, som er bordplater til å slå opp på veggen, dertil faste benker og et hjørneskap av eik. På benken lå en 7 alen lang benkedyne eller «hynde» med blått vadmel under. Benkedynen kalles flamsk, fordi vevde tepper og putetrekk med ivevd billedmønster opprinnelig kom til oss fra de store veveriene i Flandern. Også etter at kvinnene i Norge hadde lært kunsten å lage billedvev, ble vevnadene kalt «flamskvevnader.» 

Det var ingen løse stoler og bord i stua på Merdøgaard, og det forteller at fast innredning, slik vi kjenner det fra bygdene i eldre tid, også var vanlig ved kysten utenfor Arendal i 1709. Imidlertid er det bevart enkelte løse møbler fra 1600-årene, både fra by- og bygdemiljø i Aust-Agder. Den som har vært på museet vil kanskje huske det store hollandske eikeskapet fra 1644 som har stått på Barbugård helt fra den tiden Barbo Jernhammer ennå eksisterte, til det kom på museet i 1832. Et annet eksempel er et jysk skap fra 1631 som opprinnelig sto på Myklebostad, men som Julius Smith kjøpte. Det ble kraftig restaurert og fornyet av snekkermester Mokleff, og senere kjøpt av museet. 

Løse stoler fra 1600-årene er det ikke mange av i Aust-Agder. På Kunstindustrimuseet i Oslo i St. Olavsgate er en av de eldste stolene som er utstilt, en renessansestol med vevd trekk i flossteknikk, fra Øyestad gamle kirke. 

Øyestad gamle kirke ble sterkt ødelagt av brann i 1900, og stolen må være kommet til museet i Oslo senest da. Om den har tilhørt kirken fra den var ny eller er gave til kirken fra et velstående soknebarn, er vanskelig å si. 

Det er en hollandsk stoltype med lav, rett rygg, og med snodde forben og bindesprosse. Det er antagelig et norsk arbeid. De rette bakben og den lave ryggen er de eldste stiltrekkene, som på nederlandske stoler fra ca. 1620–30. De snodde ledd er yngre, og viser at stolen må være laget ca. 1640–50, da barokkstilen hadde fått rotfeste i Norge. 

Trekket er flossvevd i rødt, grønt, blått og gult, såkalt «turkey work», – antagelig hjemført fra England. «Turkey» har ingen ting med kalkun å gjøre, men betyr ganske enkelt «tyrkisk». De gamle tyrkiske tepper var helt av ull i renning og islett og var langhårete. Stoltrekket har i dag lite igjen av den opprinnelige, langhårete overflaten. Det er kraftig nedslitt med bare rester igjen av mønsteret. 

Det var med tepper som med porselen. Europeerne forsøkte tidlig og over lange tidsrom å imitere de avanserte håndverksmessig og fullkomne produktene som var laget i de gamle kultursamfunnene i Orienten og i det fjerne Østen, og som var skapt gjennom årtusener. Porselenet greide europeerne først å produsere i begynnelsen av 1700-årene, men det ble helt annerledes enn det kinesiske. 

Slik også med teppene. I Frankrike ble den første fabrikk for «tyrkiske tepper etter orientalsk mønster» opprettet i 1604, og produksjonen fortsatte i de berømte gobelinfabrikker i Paris. 

I England hadde de i 1600-årene mindre verksteder som laget «turkey-work» i en teknisk sett mer lettvint framgangsmåte enn de franske tepper, med innlagt lugg istedenfor knyttet. Disse mindre teppene ble brukt til møbler og også eksportert til Skandinavia. Et slikt produkt er stoltrekket fra Øyestad, og et lignende har vi fra Hove gård på Tromøy. Men skinntrekk var nok det vanligste. 

Ved siden av de faste stoltrekk fantes det også puter til å legge i stolsetene, en tradisjon fra benkehyndenes tid. Stoler som har hatt løse puter, har gjerne et lett nedsenket sete med en lav karm rundt. 

En slik stol har vi fra Hørsdal i Froland, og den kan ha hatt en pute som den vi viser, med broderte fugler og blomster i hollandsk blomsterbarokk. På undersiden har den skinntrekk. Nederst til høyre finner vi årstallet 1716. To sett kvinneinitialer er brodert på, KID og MAD. En av disse to er det nok som har brodert puten. Sannsynligvis har hun hørt hjemme i Froland, siden puten i sin tid var gave fra Karen og Andreas Lauvrak. 

Stoler er solide saker som tåler å stå utstilt bestandig. Tekstiler er sårbare for lys og støv, og kan bare tas fram ved særskilte høve. Derfor ligger dessverre så mye vakkert kvinnearbeid skjult i kister og skap.