Torbjørnsbugruvene

Gunnar Molden, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 19. august 1989

«Som Norge har sit Kongsberg, hvor Sølvet flyder i de rigeste Strømme, saa har det sit Arendal, i hvis Jerngruber de fleste Norges værker have hentet deres rigeste og bedste Jernmalmer», skrev jernverkseier Jacob Aall i 1833. 

For ham var det liten tvil om Arendalsgruvenes betydning både i lokal og nasjonal sammenheng. Sammenligningen med Kongsberg er litt uvant, men faktum er at på 17/1800-tallet ble Arendal ofte nevnt på linje med Røros og Kongsberg når det var snakk om Norges viktigste gruvedistrikter. 

Arendals renommé var så nært knyttet til jerngruvene, at da den geologi-interesserte grev Vargas Bedemar på begynnelsen av 1800-tallet ankom Arendal, hadde han ventet å komme til en typisk bergstad (han bruker faktisk det uttrykket), omkranset av høye steinhauger og med smeltehytter innhyllet i røyk. Greven ble derfor temmelig forundret da han oppdaget at byen var oppbygd på pæler i vannet og mere lignet på «en ny Venedig». Forklaringen på dette misforholdet er selvfølgelig at ingen av gruvene lå innenfor Arendals bygrenser. 

Dessuten foregikk ikke omsmeltningen av malmen i Arendalsdistriktet. Istedet ble den fraktet med seilskuter til jernverk som kunne ligge forholdsvis langt unna, f.eks. i Bærum eller Moss. 

Men man trengte ikke begi seg lenger enn til Langsævannet for å finne de gruvene som lå aller nærmest byen (på den tida de var i drift hørte dette området til Tromø sogn). Her var det store jerngruver både på Langsæ gård, Barbu og Torbjørnsbu. 

Gruvene på Torbjørnsbu gårds grunn ligger rett bak den gamle Tekstilfabrikken/Teppehallen ved Langsævannet. – Siden det nå, etter forslag fra kulturstyret i Arendal, er på tale å bevare Torbjørnsbugruvene som et minnesmerke om Arendalsdistriktets gruvehistorie, kan det være på sin plass å vie dem litt ekstra oppmerksomhet. 

Erik Munk

Det eldste kjente dokumentet som omtaler jernverksdrift i Aust-Agder stammer fra 1574. Da fikk lensherren Erik Munk kongens tillatelse til å «opbygge og anrette en Jernhytte» et eller annet sted i Nedenes len. Det er vanlig å anta at dette var begynnelsen til Barbu jernverk, som ble drevet med avbrudd til 1660-tallet. 

Erik Munk eide jord i Torbjørnsbu, Langsæ og Barbu, – altså de gårdene hvor mesteparten av gruvedriften i Arendals nærhet senere kom til å foregå. Likedan var Torbjørnsbu en del av Christoffer Gøyes jordegods på den tida han eide og drev jernverket i Barbu (første halvdel av 1600-tallet). Det er derfor mulig at gruvedriften ved Torbjørnsbu går forholdsvis langt tilbake i tida. 

Men vi er nok på sikrere grunn når vi nærmer oss 1700-tallet. I 1694 kjøpte nemlig grev Gyldenløve Torbjørnsbu gård. Fra da av er Torbjørnsbugruvenes historie knyttet til grevskapet Laurviken, som fram til begynnelsen av 1800-tallet eide Fritzø jernverk. 

Fritzø fikk gjennom mesteparten av sin historie store deler av malmen sin fra gruver ved Bråstad, Klodeborg og Lerstvedt i Øyestad – og Torbjørnsbu. 

I tillegg til selve gruvedriften på Torbjørnsbu, fungerte også gården som Fritzø verks «administrasjonssenter» i Arendalsdistriktet. Her bodde sjefen for gruvevirksomheten – eller fullmektigen som han gjerne ble kalt. 

Molands-bøndene

Det var her bøndene i omegnen troppet opp når de hadde noe utestående med jernverket. Det var tilfellet ved juletider 1767. Fra det tidspunktet fins det bevart en liten lapp med følgende desperate melding fra fullmektigen (han het Henrich Connis) til ledelsen for jernverket: «Nu begynder mængden av Malm Kiørere at indfinde sig hos mig om deres betaling, men, hjelp gud! hvad kand jeg vel udrette med de belovede 400 riksdaler blandt saa mange, naar de Molandske bønder deraf skal nyde hvad de har tilgode». 

Situasjonen var denne: Fullmektig Connis hadde ikke penger fordi Larvikgreven på dette tidspunktet var på konkursens rand. Og dette fikk store konsekvenser for de mange menneskene i Arendalsdistriktet som hadde forbindelse med gruvevirksomheten. Det gjaldt ikke bare gruvearbeiderne, men f.eks. malmskippere, kjøpmenn som leverte varer osv. 

Og altså de «Molandske bønder». Bøndene fra Østre Moland kom med i bildet fordi det var noe som het jernverksprivilegier. De gikk bl.a. ut på at de som bodde i nærheten av et jernverk eller gruveområde var pålagt visse arbeidsytelser. I forbindelse med Torbjørnsbugruvene gjaldt det å frakte malmen med hest og slede til malmbrygga som lå nedenfor Strømsbu gård. Dessuten måtte bøndene skaffe til veie og transportere den setteveden som skulle brukes til sprengningsarbeidet, som delvis foregikk ved fyrsetting (oppvarming av fjellet), men også med krutt. 

For disse ytelsene ble bøndene betalt en viss lønn, men de kunne ikke nekte å utføre dem, så sånn sett var det en form for tvangsarbeid. Det sier seg selv at bøndene i Østre Moland neppe var særlig blide på greven når de attpåtil ikke fikk betalt for det arbeidet de var tvunget til å gjøre! 

Dette er bare et ørlite eksempel på det omfangsrike materialet om Arendalsdistriktets lokalhistorie som fins i Fritzø jernverks arkiv. Det skulle vise hvordan virksomheten ved Torbjørnsbu hadde stor betydning for livet til de menneskene som bodde i nærheten. 

Prins Christian Frederik

La oss til slutt bevege oss over på det nasjonale planet. I 1813 reiste prins Christian Frederik til Norge, for å prøve å hindre at landet kom i svenskenes hender. Det var han som ble utropt til Norges konge på Eidsvoll i 1814. 

Sommeren 1813 besøkte han en rekke steder på Sørlandskysten, bl.a. for å oppmuntre befolkningen til å holde ut strabasene i forbindelse med krig og blokade. 

Prinsen ankom Arendal 18. august. Neste dag skulle Arendalsborgerne vise han byen. Spørsmålet er nå: Hvilken spesiell severdighet var det som ble vist fram for den framstående gjesten? 

Jo, selvfølgelig: Torbjørnsbu gruver. Her hadde den daværende sjefen for Fritzø verks Arendalsgruver, gesvorner Michelsen, stelt i stand en skikkelig salutt. Det ble sprengt ei ny mine til ære for prinsen og hans følge. Etterpå dro de videre til Næs verk. Prinsen var neppe i tvil om hvor viktig jernverkene og gruvene var for den (dansk)-norske økonomien.